Jeg likte regissør Rúnar Rúnarssons debutfilm "Ildfjell" (2012) der han skildret fortvilelsen hos en deprimert pensjonist.
Nå har filmskaperen gått inn i den velbrukte sjangeren "ung-gutt-skal-bli-mann" og samtidig laget en far-sønn-film. Nettopp fordi det er så krevende å si noe nytt her, synes jeg Rúnarsson smører litt for grovt på med en overgrepsscene mot slutten.
Det irriterer, for det er så mye ellers i denne filmen som er riktig bra.
I sentrum står skilsmissebarnet og tenåringen Ari som blir skyflet vekk fra Reykjavik av sin mor. Hun sender ham av gårde for å bo hos faren i en avsidesliggende fjord på sagaøya.
Tøft miljø i avkroken
Resten er en skildring av bygutten som vender tilbake til barndomshjemmet for å brynes med sin alkoholiserte far. Der får han oppleve et voksenmiljø med utagerende festing samtidig som han prøver å bli inkludert blant stedets jevnaldrende ungdommer som tester ut sex, alkohol og andre rusmidler.En flott kontrast mellom barndommens uskyld i hovedstaden og voksenlivets brutalitet på landsbygda er det faktum at Ari er begavet med en guttesopranstemme som han bruker til å formidle vakker sang. Regissøren benytter dette trekket til noen ytterst slående scener.
Rovfugler mot småfugler
Filmens originaltittel er det islandske ordet for trost, på norsk oversatt til småfugler. Den kan leses ironisk, som en betegnelse på hvor tøft det er for menneskebarna å kare seg inn i voksenverdenen i denne avkroken mellom fiskemottak, fjord og fjell.
Der blir småfuglene et lett bytte for rovfuglene som tar for seg for å holde ut tristessen.
Hvordan Rúnar Rúnarsson på en gripende måte skildret fortvilelsen hos en deprimert mann i filmen "Ildfjell", kan du lese om her: