Det er en besnærende logikk: Da nazistene la ned 1,4 millioner landminer langs det meste av den danske vestkysten for å hindre en invasjon fra fienden, får de jammen også gjøre det livsfarlige arbeidet med å fjerne dem igjen.
Slik tenkte de allierte etter at Hitler-Tyskland falt 8. mai 1945. Straks befalte britiske og danske militære at tyske krigsfanger skulle gå ut på strendene som mineryddere. (Parallellen til tyskernes minerydding på norske strender, for eksempel langs Jæren, er åpenbar.)
Mulig krigsforbrytelse
Problemet ingen snakket høyt om den gang, var at forordningen stred imot Genève-konvensjonen som Danmark ratifiserte i 1933. Den forbyr å la krigsfanger utføre farlig arbeid, som minerydding.
Like fullt fant arbeidet sted fra mai til oktober 1945, ofte med helt unge tyske vernepliktige som mineryddere. Mellom 150-250 av dem mistet livet.
Hendelsene ble lagt lokk på i mediene. Men blant historikere har diskusjonen vært skarp. Noen kaller det Danmarks største krigsforbrytelse, andre hevder at tyskerne ikke lenger var krigsfanger etter freden og dermed ikke var omfattet av Genève-konvensjonen.
Ytterst severdig
"Under sanden", som regissør Martin Zandvliet selv har skrevet manus til, tar seg noen dramatiske friheter, men han får også skryt fra erfarne danske historikere, ifølge avisa Politiken.
Resultatet, slik jeg ser det, er blitt ytterst severdig skjønt det tidvis gjør ordentlig vondt å se på. Over 70 år etter at dramaet skjedde, er vi i stand til å betrakte de pur unge, utsultede tyske soldatene ikke bare som den fæle fienden, men faktisk å synes synd på dem slik de blir herset med av seierherrene.Hvor dødelig en landmine er, blir effektivt illustrert i flere tragiske episoder som følge av at soldatene med bare fingrene må grave dem fram i sanden. Når kravet er at man skal desarmere seks-åtte miner i timen, er det ikke rart om man blir sliten og skjelver på hendene idet tennsatsen skal løftes forsiktig ut.
Hevnens logikk
I virkeligheten lot britene og danskene de tyske minerydderne stå under ledelse av tyske kommandanter. En frihet Zandvliet har tatt seg, er å la en gruppe på 12 tyskere bli ledet av den danske sersjant Carl Rasmussen.
Det er et gullgodt grep som gir ham anledning til å drøfte hevnens logikk – at fienden selv må rydde opp etter seg, skjønt det er livsfarlig – og se om den holder.
Regissøren er på nippet til å tyne oss for mye med scener der danskene utfolder sitt tyskerhat ved å spotte og herse med krigsfangene. Desto større blir effekten et sted midtveis i dramaet da de unge mineryddernes menneskelighet slår igjennom og når inn til den danske sersjanten. De møkkete og utmagrede soldatene blir fint tolket som enkeltindivider med drømmer og lengsler, angst og fortvilelse, utmerket spilt av tyske skuespillere.En dansk bondekone som er full av hat etter nazistenes okkupasjon, gjennomgår også en forvandling idet hun opplever omsorg fra de tyske soldatene.
Det humanistiske budskapet i "Under sanden" – som det er mulig å se to generasjoner etter at krigen fant sted – blir dette: Det er mulig å overvinne hevnlysten og oppdage at også i fiendens leir finnes det enkeltmennesker med behov som du og jeg.
Hvordan tyske mineryddere måtte jobbe på Jærstrendene, kan du lese om her: