Debutfilmen til 27-åringen fra Hamar, «Å vende tilbake», likte jeg godt, tross enkelte svakheter. Gjennom et drama om en far som vender hjem fra krigen i Afghanistan viste regissøren at han tør å ta tak i kompliserte tema som depresjon og selvmord.
Min anmeldelse av debutfilmen til Dahlsbakken finner du her:
Nå har Dahlsbakken, med assistanse fra manusforfatter Kamilla Krogsveen, komponert et slags krimdrama som svever mellom å være thriller, psykologisk mareritt og mental bearbeidelse av et levd liv. Nettopp svevingen mellom sjangere er både filmens styrke og dens akilleshæl.
Fransk Noir
Det er et prisverdig ambisiøst prosjekt filmskaperen iscenesetter, lagt til et kystnært landskap i Frankrike. En eldre fransk kvinne med det talende navnet Vivienne Noir sitter hos en begravelsesagent og bestiller en urne til asken etter en avdød – hvem får vi faktisk aldri vite. Utenfor skimtes et ungt par på motorsykkel, han med bart, rødt hår og solbriller, hun med lysende hvitt hår.Det omreisende paret dukker etter hvert opp hos den eldre damen der hun bor mutters alene i et avsides herregårdlignende hus som har sett sine bedre dager. Nå er den unge kvinnen plutselig mørk blond og ankommer med et blødende håndledd etter å ha lusket i buskene utenfor.
Fra da av skaper regissøren et snedig spill rundt Viviennes, men også våre forestillinger om hva det unge paret vil og hvem de er. Jo da, de gir seg ut for å være blåøyde nordmenn på feriereise, men har de bare edle hensikter?
Konstruert og forsert
Midtveis et sted virker forsøket på krimaktige, skumle tendenser en smule konstruert og forsert på meg. Men Dahlsbakken tar seg pent inn og lykkes i å vri en tilsynelatende realistisk skildring over i noe som like gjerne kan foregå – og trolig foregår – inne i hodet til en av aktørene. (Beklager, dette må skrives kryptisk for ikke å ødelegge spenningen.)
Denne gåtefulle pendlingen mellom realisme og mareritt ender som et drømmeaktig mysterium der ikke alt går opp. Er til og med den avdøde i filmens åpningsscene bare en konstruksjon?Neida, alt behøver ikke å gå opp, men det irriterte meg at jeg ikke fant svaret på det siste spørsmålet. Men mye faller på plass ved å innse at perspektivet ligger hos Vivienne, en forfatter som forteller at hun en gang var forlovet. Hvilke lengsler virvles opp i møte med det unge, forelskede paret som svinser halvnakne og sexy rundt i huset hennes og attpåtil venter sitt første barn?
Her skaper regissøren en fin vev av erotikk og sjalusi, sorg og sår forsoning.
Skuespillerne
Vivienne spilles imponerende av 81-åringen Bente Børsum på både fransk og engelsk, i en tolkning som fortjent er blitt amandanominert i disse dager. Stavangerskuespiller Rolf Kristian Larsen levendegjør utmerket den unge nordmannen som utfolder seg friskt og freidig, men også sensuelt og uskyldig. Heidi Toini dufter av ubekymret livsglede, men kan også mørkne til i helt andre følelser.Musikalsk pakkes det hele fint inn i franske toner og bittersøte chansons, slik som sangen om de desperate elskerne av Jacques Brel ("Les Désespérés").
Bonusfilm
P.S. Bonusen ved å løse billett til "Sensommer"er at du først får se Dahlsbakkens 18 minutter lange kortfilm "Takk for turen", en nydelig skildring av et aldrende homofilt par, rørende spilt av Stein Winge og Jan Malmsjö. Fortellingen tematiserer hvordan homofili har vært et tabu i mannlige idrettsmiljøer.
Det er med andre ord gode grunner til å følge med på regissør Henrik Dahlsbakken.
Mitt intervju med ham etter spillefilmdebuten i fjor kan du lese her: