Jeg ble irritert da jeg i Berlin i vinter så Thomas Vinterbergs drama «Kollektivet». "Makan til overflatisk tøv i et forsøk på å friske opp 1970-tallets naive ideer om å bo i kollektiv. Jeg nekter å tro at den kvinnelige hovedpersonen (sterkt spilt av Trine Dyrholm) har så lite kontakt med egne følelser at hun lar ektemannens nye studinekjæreste bare flytte inn i gjengen," skrev jeg.
Nå viser det seg at Vinterberg har laget filmen som en bittersøt hyllest til egen oppvekst i kollektivet Nordkrog i Hellerup, fra han var 7 år gammel til foreldrene skilte seg da han var 19. Det er unektelig rørende, som regissøren uttaler til avisa Information, at beboerne fikk betale husleie etter inntekt. Det er en type solidaritet vi knapt kjenner i dag.
Etter å ha sett filmen for andre gang, blir jeg mindre overrumplet av naiviteten, for ikke å si dumskapen til arkitekt Erik idet han faller for en langt yngre skjønnhet enn sin 43 år gamle kone Anna, kjent nyhetsanker i dansk fjernsyn.
Dramaet fletter sammen en festlig mimring om øldrikking og forunderlige avstemninger ved langbordet med det stadig mer pinefulle trekantdramaet mellom Erik, Anna og nykomlingen Emma, iakttatt av ekteparets tause og lojale tenåringsdatter.
Trolig prøver hver generasjon ut sin modell for gode samliv som sikrer fellesskap og spontane innfall, men også trygge rammer for kjærlighet, barn og yrkesliv. Vinterberg setter opp et speil for vår samtid der kontrasten blir enorm til familier som lar ungene bestemme premissene for det meste. Men han lykkes ikke i å overbevise meg om at en kollektiv boform er en bedre løsning for å overkomme ensomhet, enn si kjedsommelig tosomhet.Vinterberg slo igjennom med "Festen" i 1998, men har aldri nådd samme nivå i senere filmer. Les mer om det her: