Regissør James Wan ble hyllet opp i skyene etter at han revitaliserte den klassiske skrekk— og eksorsismesjangeren med "The Conjuring" i 2013, og en oppfølger med åndemanerne Lorraine og Ed Warren var vel både uunngåelig og velkommen.
Les anmeldelsen av "The Conjuring" her:
Ekteparet Warren finnes jo i virkeligheten, og akkurat som i eneren tar også "Conjuring 2" utgangspunkt i en faktisk historie om et hjemsøkt hus. Denne gangen er det Enfield-huset i Nord-London som er åstedet for uhyggelige hendelser med en ond, umenneskelig ånd, som hjemsøker en blakk alenemor og hennes fire barn.
Historien, som utspilte seg på 70-tallet, er velkjent i britisk poltergeist-folklore, og den passer perfekt inn i Conjuring-konseptet. Kanskje litt for perfekt for oss som har sett eneren?
Igjen lykkes Wan med sjokkeffektene: korte, intense og ekstremt effektive. Men når du kjenner formen, forsvinner sitringen mellom sjokkene. Det blir i stedet plass til kritisk tenkning, noe som det absolutt ikke bør være for mye av i en skrekkfilm. Både musikk og en del effekter nærmer seg det selvfølgelige, og det mangler en del både på karakterutviklingen og den indre logikken. Wans visjon nå er ikke annet enn mer av det som funket sist.
Det som likevel gjør at "The Conjuring 2" befinner seg langt over den gjennomsnittlige severdigheten for sjangeren, er den utsøkte tidskoloritten, den effektive hoppe i stolen-skrekken når den inntreffer, og glitrende rollebesetning. Unge Madison Wolfe som den stakkars hjemsøkte 11-åringen Janet takler flott spennet fra livredd småjente til ondt, demonbesatt skall.
I tillegg må Vera Famiga framheves som åndemaneren Lorraine Warren. Akkurat som i tv-serien "Bates Motel" har hun en mystisk-mild utstråling som er helt på grensen til å bikke over i uhyggen, og dermed er hun perfekt i denne typen roller.
Les også: