Hvem skulle trodd at vi skulle få se dramakarakterskuespillere som Ryan Gosling og Russell Crowe fomle rundt i 70-tallets Los Angeles som motvillige samarbeidspartnere. Med blaut dialog, klossete detektivarbeid og ekstremt lite finesse. Og Gosling til og med i en fysisk-humoristisk dusterolle.
Det skjer i detektivfilmparodien, eller -hyllesten "The Nice Guys". Og det er ikke utgangspunktet ikke så mye "nice" med dette umake paret fra den lurvete privatdetektivbransjen. Og som en kan lese av aldersgrensen er gagsene og humoren ispedd en god dose blod, lik og ultravold. Og på ekte 70-tallsvis: ekstreme mengder knust glass og vandalisme i kjølvannet.
Om historien er det dette å si: Holland (Gosling) leter etter pornostjernen Amanda på vegne av klient. Jackson (Crowe) er betalt av Amanda for å kvitte seg med forfølgere. Jackson og Holland møtes som motstandere, men blir tvunget til å jobbe sammen om å avsløre en stor konspirasjon. Samtidig blander Hollands unge datter Holly seg overivrig inn i etterforskningen.
Absolutt alt i "The Nice Guys" er trukket helt ut til grensen, og enda litt til. Holland er for dum, Gosling er for krampaktig morsom, Holly er for veslevoksen, dialogen er for blaut, tidskoloritten er mer 70-talls enn 70-tallet noensinne var. Skurkene er for endimensjonale og opplagte. Manuset prøver for hardt å være morsomt og spennende på en gang, og egentlig forstår man lite og ingenting av hele historien.
Men summen, dere!
Len deg tilbake og nyt popcornet ditt sammen med denne fargebomben av en underholdningshyllest, eller parodi om du vil, på både 70-tallets detektiv noir-filmer og den klassiske motvillig samarbeid-filmen.
Etterpå er du småsliten, men lykkelig. Og flirer sikkert hele veien hjem av noen fulltreffere av noen gullkorn som snek seg inn blant alle blødmene.
Les også: