Jojo Moyes' "Et helt halvt år" har figurert helt i teten av bestselgerlistene de siste årene, så det var kanskje ingen bombe at man fant det for godt å lage film av den romantiske smil-gjennom-tårene-historien. Forfatteren har selv utarbeidet manuset om den godhjertede, enkle Lou som klarer å bryte igjennom forsvarsverket til en svært rik, men desillusjonert og ulykkelig, ung mann.
Historien er velbrukt på mange måter, og man skal være forholdsvis bortreist for ikke å forutse romansen som utvikler seg mellom de to hovedpersonene Lou og Will (Sam Claflin). Vrien er at Will er lam etter en ulykke, og at han planlegger assistert selvmord. Når Lou så leies inn av foreldrene hans for å holde ham med selskap og muntre ham opp, er det først en mutt og uvennlig fyr hun møter. Men han tiner forbløffende fort opp, og humørsvingningene som vi innledningsvis får vite at han har, ser vi fint lite til etter at han har fått spille vrang det første kvarteret eller så. Det er ikke veldig troverdig, dessverre.
I "Game of Thrones" har Emilia Clarke utmerket seg med et svært begrenset repertoar av ansiktsuttrykk. Her har hun utvidet noe, blant annet med "utrolig inderlig gledesstrålende"-varianten. Det behersker hun godt, men vi skal ikke så veldig langt inn i filmen før overdosen er et faktum.
Historien etablerer et godt utgangspunkt for å debattere aktiv dødshjelp og hva som gjør et liv verd å leve. Dessverre forspiller regissør Thea Sharrock sjansen til å gjøre dette. I stedet får vi en oppskriftsmessig askepotthistorie som er både fin og rørende på utvalgte steder, men som så vidt skraper i overflaten på de viktige spørsmålene den tar opp.