Det er i seg selv grunn til å feire at hele to av fem kinopremierer denne uka er laget av kvinnelige regissører. Det er en sjeldenhet – rundt 80 prosent av alle filmer er signert menn.
"Money Monster" er laget av den erfarne skuespilleren Jodie Foster som de siste par årene har stått bak kamera og regissert tv-serie-episoder ("House of Cards", "Orange is the New Black").
Men nå satser hun på kinolerretets mulighet til å formidle en småsparers fortvilelse over at pengene han plasserte i et oppskrytt, børsnotert selskap, plutselig er søkk borte.
Oppfinnsomt manus
Det skjer i et manus som på mange vis er oppfinnsomt når det gjelder å popularisere at pengetransaksjoner ikke lenger skjer ved hjelp av håndfaste seddelbunker, men gjennom lynraske, elektroniske overføringer. De fleste som har prøvd seg på å plassere penger i aksjer og fond, vet hvor ubegripelig og ugjennomtrengelig den globale børsverdenen kan virke på oss vanlige folk.
Smått om senn lister den desperate småspareren seg inn i handlingen og blir gisseltakeren. Fyren i caps kan minne om en av de mange hvite menn som i raseri over egen fattigdom stoler på at republikanernes potensielle presidentkandidat, Donald Trump, skal ordne opp. Men unge Kyle Budwell i filmen har ikke tid til å vente på en sterk mann i Det hvite hus, han krever svar og handling nå!
Bryr seg ikke om småspareren
Det irriterende med "Money Monster" er imidlertid at filmen ikke egentlig bryr seg om småsparerne. Han er mest et redskap for Foster til å lage en spenningsfilm og ferdig med det, vil det vise seg. Synsvinkelen og sympatien er slett ikke lagt til offeret som har tapt 60.000 av i alt 800 millioner dollar som plutselig bare forsvant (ved en teknisk glipp i algoritmene, hevder ledelsen i det oppskrytte selskapet hardnakket).
I stedet får vi se gisselaksjonen slik den oppleves av produsenten Patty Fenn (Julia Roberts) og tv-verten Lee Gates (George Clooney). De er krumtappene i en tv-kanal som ikke akkurat gjør seriøs journalistikk ut av finansiell rådgivning, men snarere spriter opp børssnakket med lettkledde damer og støyende scenografi i studio. Åleglatt blir seriøs?
Gates er altså en (fiktiv) berømthet blant USAs tv-verter, men nettopp åleglattheten hans – godt illustrert i filmens åpningsscener – gjør det vrient å tro på hans forvandling til en mer seriøs skikkelse etter som gisselaksjonen utvikler seg mer og mer dramatisk. Clooney er heller ikke en skuespiller med sterk nok mimikk til å levendegjøre hvilken fæl situasjon han er havnet i, med bombevest rundt livet og den uberegnelige Kyle som vifter rundt ham med pistolen.
Julia Roberts klarer langt bedre å få fram nervøsitet og desperasjon der hun sitter som produsent i kontrollrommet og forsøker å berge live-sendingen av det hele samt redde sine kollegaer.
Blir krim-historie
"Money Monster" er blitt et gisseldrama som holder det greit gående med stadig nye omdreininger av tommeskruen. Men brått skjer en ny twist som gjør at man skjønner at dramaet ikke er forkledd samfunnskritikk av et system der alminnelige folk kan bli stortapere i en elektronisk finansverden de ikke forstår.
I stedet ender filmen som en krim-historie der det avsløres hvilke skurker som stakk av med de 800 millionene. Fosters problem er at avsløringen triller for kjapt ut av tv-vertens munn på slutten til at den står til troende.
Og jeg føler meg lurt. I neste tv-sending kan sikkert Lee Gates ture fram med nye børsforslag slik han alltid har gjort, uten annen ny innsikt enn at produsenten Patty er en drabelig kjekk dame.