Her kommer nok et eksempel på at filmskapere tar en gammel fortelling og snur opp ned på den. Men måten Daniel Defoes klassiske roman "Robinson Crusoe" blir radbrukket på, er bare fæl.
De franske filmskaperne Ben Strassen og Vincent Kesteloot kan muligens ha tenkt at originalen fra 1719 egner seg dårlig som eventyr for barn. Det har de saktens rett i. Den opprinnelige Crusoe kan tolkes som både imperialist og slavedriver, ikke minst etter at han oppdrar kannibalens sønn, Fredag, til sin trofaste tjener.
Slikt utraderer de franske regissørene glatt. Fredag diktes om til papegøyen Tirsdag som er venn med et kobbel med småkoselige og småekle vesener: Kameleonen, pinnsvinet, den halvblinde geita, den vakre kolibrien og den ubegripelig stygt tegnede grisen. Jeg har ikke klart å begripe hva den gjør der. Kannibalene er erstattet av to skabbete villkatter.
Handling? Filmen begynner like gjerne med slutten. I en durabelig støyende rammefortelling oppdager en gjeng sjørøvere at huset som Crusoe har bygd på den øde øya, står i full fyr. Dernest får vi møtet mellom Crusoe og dyre— og fuglegjengen fortalt i tilbakeblikk.Resten er bare fjasete situasjonskomikk der villkattene jager vennene i det uendelige, alt utifra moralen "vi må stå sammen". Den slags filosoferinger er så allment utformet at de blir intetsigende.
Det redder ikke opplevelsen at sjørøvere, fugler og dyr er dubbet med til dels skrekkelige norske stemmer som i mangel på gode replikker skvaldrer og skråler i vei.
Vær så snill, gå heller og se "Jungelboken". Eller "Den lille prinsen". La Robinson Crusoe seile sin egen sjø.