Jeg har aldri spilt dataspillet som begeistrer millioner av fans. Men hvor populært rollespillet enn er hos brukerne, må det som filmversjon fungere som fortelling på kinolerretet. Blir jeg engasjert slik at jeg bryr meg om hvordan det går?
På plussiden er at enkelte onde orker – til tross for at de ser ti ganger verre ut enn i "Ringenes herre"-serien – faktisk vekker litt sympati. Det starter med en lett munter scene der den hoggtannutspjåkede muskelbunten Durotan og hans høygravide kone gleder seg til at ungen deres skal bli født. Mer menneskeliggjøring følger av at høvdingen bekymrer seg for hvordan hans egen rase skal overleve, på samme vis som heltene i kongeriket Azeroth frykter for menneskehetens framtid.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Clash of civilizations Så braker det løs. "Warcraft – begynnelsen" består stort sett av "clash of civilizations" der Hordene, bestående av de fire rasene levende lik, troll, minotaurer og orker, tørner sammen med den snille Alliansen mellom mennesker, alver, gnomer og dverger. Slagene er dataanimert etter alle kunstens regler, men det viktige er at noen få skikkelser står ut i mengden slik at, jo, jeg gidder å engasjere meg en smule i hvem som vinner og taper.
Hardt tiltrengt spenning oppstår ved hjelp av figurer med uklar tilhørighet, som den lett hoggtannutstyrte skjønnheten Gorana med så menneskelige trekk at Menneskenes leder, Anduin Lothar, tror hun er blitt en av dem. Jeg sier ikke mer. Vaklingen preger også Medivh, en fyr som med sine magiske evner skal beskytte Alliansen, men glir mer og mer mot fienden.
Dette til tross blir det i løpet av to timer for mange gjentakelser av slagscener og av uendelig med magiske stråler som skal hindre ditt og datt.
Der falt jeg av, gitt.