Av filmtittelen kunne man tro at dette utelukkende er en filmatisering av den udødelige boka «Le petit prince» (1943). Det hele starter med et par av forfatterens tegninger som enhver leser av boka vil huske: Formasjonen som alle voksne tror er en hatt, men som tegneren – barnet – kan fortelle er en elefant slukt hel av en boa constrictor. Dernest samme form med elefanten synlig inni.
"Det vesentlige er usynlig" er essensen av Saint-Exuperys etiske fabel så vel som regissør Mark Osbornes nydelige nydiktning til filmlerretet.
Gutten fra den lille stjernen
Fantasien til den franske flygeren og forfatteren Saint-Exupery er forunderlig: Han lander en dag i Sahara-ørkenen og treffer på en liten gutt som viser seg å være prins på en bitteliten stjerne i verdensrommet, Asteroide B-612. Scener av dette er nytegnet og animert i filmen.
Men man får også smile ved gjensynet av opprinnelige tegninger fra boka: Gutten ber flygeren framstille en sau, men godtar ikke små dyr på vaklende bein. Først da den voksne tegner en eske med tre hull i, blir barnet lykkelig – igjen et vidunderlig bevis på at bare du har fantasi, ser du det du drømmer om.
Den ensomme jenta
Så våger altså Osborne og hans medarbeidere å lage en helt ny animasjonsfortelling i en annen stil enn bokas strek. Den handler om den ensomme jenta – i vår samtid – som blir kjent med en eksentrisk flyger i et falleferdig hus i kanten av et akk så strømlinjeformet nabolag. Gjennom deres samtaler fortolkes historien om den lille prinsen og hans jakt på en venn.
Aha, den nye rammefortellingen er en modernisert gjenspeiling av filosofien til Saint-Exupery. Jentas enslige, hardtarbeidende mor forlanger at barnet skal bruke all sin tid hjemme på å bli ekstremt skoleflink. Slik skal hun vokse inn i A4-samfunnet der alle strever med å klatre på rangstigen, men egentlig bare ender som tørre, slitne kontormus. Gammelt og nytt vevd sammen
Nå kan man saktens innvende at Osbornes rammefortelling er en pedagogisk-allegorisk historie om at du trenger poesi i livet ditt, ikke bare snusfornuft og tørre tall. Men den funker. Jenta er nydelig tegnet i en stil som harmonerer med animasjonen av Saint-Exuperys tegninger.
Sammenflettingen av det gamle og det nye lykkes på overraskende vis med å innlemme enkelte figurer fra det rare persongalleriet i «Den lille prinsen» som den herskesyke kongen, den forfengelige fyren og den fryktelige forretningsmannen som teller stjerner og låser dem inn i banken.
Det vesentlige er usynlig
Men fortsatt er det poesien og det gåtefulle i «Den lille prinsen» som fascinerer aller mest, slik som prinsens glede over solnedganger og revens ønske om at gutten må gjøre ham tam for at de skal bli venner. Eller ta baobab-skuddene som må fjernes for at ikke naboplaneten skal bli overgrodd, mens frøet på prinsens stjerne blir til en rose som han må beskytte under en glassklokke.
Se med hjerte. Det vesentlige er usynlig. Til slutt må jenta erfare hva hennes nye venn, den gamle flygeren, mener med at han må reise bort for godt.
Tidligere i uka kritiserte jeg hvordan gamle eventyrfortellinger for tiden blir radbrukket og omdiktet med de rareste påfunn. Det er ikke en innvending som rammer Osbornes skjønne popularisering av en vakker klassiker, fint akkompagnert av den erfarne filmkomponisten Hans Zimmer.
Kritikken av "Alice in the Looking Glass" finner du her: