Det er på moten å radbrekke gamle fantasifortellinger, dikte fritt og vilt for så å la datamanipulasjonsmaskinene lage enda mer spektakulære scener enn i forrige eventyrfilm. Det hele akkompagneres av enfoldige vesener av typen harepus og pinnsvin for å skape småsøt komikk underveis.
En tilbakevendende figur er H.C. Andersens isdronning (animasjonsfilmen «Frost») som dukket opp i vårens nr. 2-film om Snøhvit (The Huntsman: Winter’s War). I "Alice i eventyrland" (2010) har den onde prinsessen en annen vri, i form av den hatefulle Iracebeth hvis sinne mange utsettes for.
— Utspjåka poengløshet
Dessverre har ikke Hollywood tatt til seg hva min tidligere kollega Arild Abrahamsen skrev: ««Alice in Wonderland» har en drita kjedelig historie, og Tim Burtons film er først og fremst skuffende fordi den ikke klarer gjøre noe med følelsen av utspjåka poengløshet."
Uheldigvis skrev forfatternavnet Lewis Carroll oppfølgeren "Alice gjennom speilet" med handling lagt til et sjakkbrett, men som ingen husker noe av. Manusforfatterne må ha innsett at den er ubrukelig til et nytt filmmanus, ergo har de hevet det meste og lagt til masse nytt, i en mosaikk av velbrukte motiver: Gå gjennom speilet, bli liten som ei teskjekjerring, stjel tidsmaskinen kronosfæren fra herr Tid og forsøk å forhindre en ulykke i fortid.I rammefortellingen, lagt til 1875, presenteres filmens filosofi: "Det er mulig å gjøre det umulige ved å tenke at det er mulig", illustrert ved at Alice som en myndig seilskutekaptein – etter at hun avslo å gifte seg med en hoven blei i London – så vidt berger skipet sitt fra å forlise i Sørøst-Asia.
Filosofien settes på ny prøve hjemme i England idet bleien som hevn vil redusere henne til en skipsløs kontorrotte. Resten av filmen er på sett og vis Alices forsøk på å bekjempe hans hevn, bortsett fra at kampen slett ikke henger sammen med påfunnene på det surrealistiske fantasiplanet (i to lag innenfor rammefortellingen) der hun rømmer gjennom speilet og vil vekke den gale Hattemakerens familie til live igjen.
Depp gjentar seg selv
En eksentrisk sminket og utspjåket Johnny Depp spiller Hattemakeren med tilgjort lesping og passe galskap, men uten å vekke den medfølelse som eiegode Alice kjenner på. Depp er sannelig blitt en gjentakelse av seg selv på senere år, spør dere meg.
"Fantasi er et produkt av villskap og intellekt, og Alice-møljene består bare av ugjennomtenkt og ubalansert påfinneri», skrev Abrahamsen om nr. 1-filmen. Nr. 2-regissør James Bobin fortsetter i samme ånd og pøser på med alt fra de småplaprende, fete tvillingbrødrene Tweedledum og Tweedledee til Humpty Dumpty som detter ned og knuses, fra spektakulære dimensjoner i tidens klokke og katedral til glorete scener i Hattemakeren-hagen der smådyrene lager liksomkomikk og -føleri.Mia Wasikowska fungerer heldigvis med oppriktighet og ynde som Alice, Helena Bonham Carter leverer et giftig portrett av Iracebeth som er langt bedre enn Anne Hathaways tamme framstilling av den styggsminkede, liksomsnille søstera Mirana. Sacha Baron Cohen som herr Tid klarer bare delvis å fri oss fra assosiasjonene hans åsyn og spillestil vekker til vulgariteter i egne filmer. På plussiden er scenografien der han henger opp enkeltmenneskers livsklokker. Den er genial og lekker.
Nei da, det er ikke umulig å lage god eventyrfilm av gamle fortellinger. Matteo Garrone lyktes i vinter i "Tale of Tales" over eventyr fra 1600-tallet. Men Alice-filmen viser hvor heseblesende det blir når man bare finner på for å finne på.
Les anmeldelsen av Garrones film: