Av alle disse superhelt-teamene kinoene blir oversvømt med for tiden (The Avengers, Guardians of the Galaxy og snart The Suicide Squad), er X-Men de som fungerer best og mest naturlig som team, og som har de mest interessante rollefigurene.I tillegg har X-Men-filmene på relevant vis drøftet diskriminering og intoleranse gjennom mutantenes samspill med menneskene.
Men til sjuende og siste forteller alle superheltfilmer basert på tegneserier fra enten Marvel eller DC Comics de samme historiene igjen og igjen. Og inkludér gjerne Star Wars og The Hunger Games, Harry Potter etc. også: Kampen mellom de onde og de gode, drøftelse av ondskapens vesen og kilde, maktbegjær. Grånyanser i både godheten og ondskapen. Mystiske familiebånd, sterke lojalitetsbånd og antipatier.
Felles er også en stadig større hang til gigantomani: Slagene er større, hyppigere og voldsommere. Fiendene enda mer uovervinnelige. Persongalleriene større og mer uoversiktlige. Effektene mer spektakulære. Støynivået høyere.
Også på kino:
"X-Men: Apocalypse" er musikken en nesten pinlig effekt: full filharmoni – med kor – skaper en stemning så svulstig at det grenser til komisk. Filmen mangler heldigvis den slitte dialogkomikken fra The Avengers-universet. Til gjengjeld har X-Men mer karakterdybde. Men litt mindre gravalvor og svulstighet hadde gjort seg.
Et mindre persongalleri også. For her skal du følge godt med, og helst ha god kjennskap til X-Men-universet. Og altfor mange de mindre mutantrollene blir aldri mer enn pappfigurer.
"Apocalypse" plukker opp tråden der "Days of future past" (2014) slutter. Vi befinner oss i hockeysveisens storhetstid, nærmere bestemt i 1983. Mutantene er i ferd med å finne seg til rette og bli akseptert i samfunnet. Da våkner en over 5000 år gammel mutant, Apocalypse (Oscar Isaac) opp i Egypt.
Apocalypse er en svær, men slapp skurk som aldri blir interessant. Han avskyr støyen, forurensningen og pengejaget han observerer i den nye tiden, og bestemmer seg for å utrydde alt for å bygge opp igjen sånn han vil at verden skal være. Han allierer seg med fire andre mutanter, blant annet den desillusjonerte Magneto, som blir en parallell til apokalypsens fire ryttere i Bibelen. Og ingen andre enn "snille" mutanter med spesielle begavelser kan kjempe mot de "onde" mutantene for å redde verden fra total ødeleggelse.
Det blir voldsomt, det blir spektakulært, det blir følelsesladet. Men også farlig forglemmelig når ambisjonen nok er både å skille seg ut og å hevde seg på den evig snurrende superheltkarusellen.
Les også: