Det er nå imponerende, da, at thrillerforfatteren John le Carré (født 1931) – som ble berømt for "Spionen som kom inn fra kulden" midt på 1970-tallet og fulgte opp suksessen med "Muldvarpen" ti år senere – har greid å fornye seg i høy alder.
I stedet for å bli værende i sitt velkjente tema med kald krig og tilhørende spioner, utga han i 2010 "En forræder etter vårt hjerte" , der russiske oligarker, mafia-gangstere og korrupte vestlige tjenestemenn står i sentrum.
Nå har det blitt film av bestselgeren signert Susanna White, en britisk regissør som til nå har laget mest tv-serier. Hun bør gjøre mer film, gjerne sammen med den drevne fotografen Anthony Dod Mantle, for dette er blitt lekkert å se på. Kameraføringen er en fryd for øyet.
Brautende gangster
Dernest er det et opplagt ensemble av skuespillere som levendegjør hovedpersonene. Stellan Skarsgård, som har rukket å bli 64 år, passer utmerket i rollen som den slitne Dima, pengevasker for en russisk bande. Her utfolder den svenske skuespilleren seg riktig godt som brautende gangster som har fått kalde føtter fordi mafiabossene truer familien hans med barn og barnebarn.
Men hvem i all verden kan og vil hjelpe en skurk med å hoppe av til Vesten for å etablere en ren, ny tilværelse?
Du oppdager fort at Dima velger seg ut en velmenende mann, en universitetslærer i poesi med det utrolige navnet Peregrine Makepeace, utmerket utformet av Ewan McGregor. Nå vel, regissøren lar ham stort sett omtale som Perry.
Thrillerens svake punkt er nettopp å få oss til å tro på at denne godtroende fyren, sammen med sin vennlige kone Gail som attpåtil er forsvarsadvokat (Naomie Harris), skulle ville la seg engasjere av britisk etterretning for å redde pengevaskerens familie over til London. Vel vel. Elitistiske unoter
Men svelger man premisset, er det mye som fungerer. De russiske oligarkene holder overdådige fester og har stålkontroll på sine stakkars marionetter av noen dødbringende sikkerhetsvakter. I den vestlige enden av dramaet strever den britiske etterretningsagenten Hector med å få tak i avslørende kontonumre fra pengevaskeren. MI6-fyren spilles med utsøkt arroganse og overklasseaksent av Damian Lewis, høyt hevet over den vanlige-folk-profilen som preger Perry og Gail.
Slik synliggjøres et viktig trekk i le Carré fiksjonsunivers der han alltid har avkledd elitistiske unoter i det britiske klatresamfunnet (han har sett maktens irrganger fra innsiden etter å ha jobbet i etterretningstjenesten i unge år).
Mørkets hjerte
Så dras Perry og Gail motvillig inn i en redningsaksjon for Dima og hans familie, som tar dem både til Paris og de sveitsiske alper. Som thriller funker det bra. Men faren med den sterke kontrasteringen mellom russisk nyrikdom og ryggesløs brutalitet, britisk elite og maktkamp i de skjulte rom og to alminnelige briter med upåklagelig moral, er at de siste blir redusert til forskrekkede vitner til all dramatikken som følger, uten at de egentlig kan handle selvstendig og alternativt.
Er uskyld umulig i en korrupt verden? Det kan se slik ut. Poesilæreren Perry har – etter at det hele er over – sett inn i mørkets hjerte og måttet handle mer voldelig enn han noensinne hadde drømt om. Og le Carré viser oss at blodpenger ikke bare hoper seg opp hos russiske oligarker, men sannelig også strømmer inn på bankkonti eid av en vestlig elite.
Mer om spionfilmer finner du her:
Forrige le Carréfilmatisering anmeldes her: