Tenk deg en overvektig kar på 45 år som ennå bor hjemme hos sin fraskilte mor. Fusi er hans navn, han lemper bagasje på flyplassen i Reykjavik, elsker å leke med krigsleker i kjellerstuen og lytter til heavy metal på fritida.
Men noe mangler i livet hans: En kvinne å elske. Han sier det aldri rett ut, men vi skjønner det godt.
Regissør Dagur Kári har skrevet et nydelig manus om den storvokste, sjenerte kjempen som ledes ut i sin første test noensinne på hva kjærlighet innebærer. Den mannlige hovedrollen spilles ypperlig av Gunnar Jónsson. Han får fram sjenansen ved hjelp av unnselig blikkføring og få ord.
Flere anmeldelser fra denne uka:
Det innadvendte mennesket
Det fine med "Historien om den sjenerte giganten" er at den gir verdighet til det innadvendte, forsiktige mennesket. Mange har lett for å irritere seg over Fusi fordi han ikke fyller omgivelsenes idealer for et vellykket voksenliv. Regissøren lykkes svært godt i å framstille noen ekle mobbescener satt i stand av kollegaer blant bagasjelemperne. Jeg krymper meg ved synet, men måten Fusi takler behandlingen på, står det respekt av.
To skadeskutte fugler
Et linedance-kurs setter i gang en ny bevegelse i Fusis liv, og vi skjønner fort hvor det bærer hen da den noe yngre Sjöfn tar kontakt. Men ikke hvordan. Det rørende er med hvilken oppfinnsomhet den sjenerte må jobbe beinhardt for å vinne hennes gunst og fylle de behov både han og hun savner. For også hun er en skadeskutt fugl.Mang en film har skildret taperens kamp for å komme inn i et fellesskap og et forhold, men løsningen skjer ofte etter en hollywoodsk formel. Regissør Dagur Kári avstår fra den opptrukne vei og ender i en åpen slutt. Slik tar han på alvor at livet slett ikke alltid er en lek, og gir oss en rørende vri på den solstadske tittel "genanse og verdighet".