Den mye leste krimforfatteren Jussi Adler-Olsen har uttalt at han ikke likte de to første filmene om politimennene Carl Mørk og Assad fordi de ble for stereotype.
Thrillerne "Kvinnen i buret" og "Fasandreperne" var regissert av danske Mikkel Nørgaard, og nå er spørsmålet om norske Hans Petter Moland lykkes bedre enn ham i å gi figurene liv utover krimsjangerens mest tradisjonelle klisjeer.
Hørt og sett det før?
"Flaskepost fra P" lover ikke godt i starten. Da de to etterforskerne i Avdeling Q – som har i oppdrag å løse glemte saker – får et blodstenkt flaskepostbrev mellom hendene, leder sporene til forsvunne barn i et religiøst sektmiljø.
Brått dukker selveste Pål Sverre Hagen fra Stavanger opp med verdens sleskeste smil om munnen. Straks han med sitt overtydelige falskspillerfjes entrer en dansk bondegård der det bor en gudfryktig småbarnsfamilie, skjønner vi at vonde ting vil foregå under dekke av fromhet.
Hørt og sett det før? Vrien med syke handlinger som finner sted under en fasade av trosutøvelse, er benyttet så ofte at det risler som lunkent skyllevann over forventningene mine. Jeg strever med å tro på skikkelsen Johannes som Hagen forsøker å skape.
En samtale om Gud
Men så skjer det noe uventet i dialogen. Carl Mørk, som mer enn noen gang lever opp til navnet sitt ved å framstå som så deprimert at han er på randen av sammenbrudd, lokkes av sin vennligsinnede kollega Assad til å diskutere Guds eksistens. Ikke veldig mye, nei da, men nok til at de to etterforskerne blir mer menneskelig interessante.
Skuespiller Fares Fares, opprinnelig kristen fra Libanon, spiller Assad som en godlynt muslim. Han tilfører dramaet et hardt tiltrengt humør, noe som veier opp for Nikolaj Lie Kaas' skikkelse Carl, en sliten fyr som fnyser av alt religiøst, strever med å finne mening med livet og er så skjelvende at han knapt klarer å holde pistolen rolig når det virkelig gjelder.
Oppkonstruert skurk
Parallelt gis også skurken i historien – jeg røper ikke for mye ved å si at det dreier seg om Hagens sleske Johannes – en bakgrunn og motivasjon i form av kjappe barndomsglimt. Aha, de onde handlinger på nåtidsplanet er en hevn for fæle ting som hendte for lenge siden. Det hjelper på troverdigheten et stykke på vei, men fortsatt virker figuren i overkant oppkonstruert. At han endatil har en intetanende kone som ikke fatter mistanke, er heller ikke overbevisende.Det er selvfølgelig krevende for en regissør å lage en spenningsthriller kombinert med psykologisk motivasjon og attpåtil føye eksistensielle funderinger inn i helheten. Moland lykkes tidvis bra i actionscenene, andre ganger klipper han for kjapt (politibil rett foran tog) eller tar lettvinte snarveier (som da skurken forkler seg og slår til på et sykehus).
Bli en djevel
I det ytterst voldelige sluttoppgjøret får Johannes anledning til å begrunne sine ugjerninger. Her fungerer det slett ikke verst hvordan han drøfter Guds fravær i møtet med det onde: Hvis Vår Herre ikke hører et barns fortvilte rop om hjelp, kan man like gjerne bli en djevel og hevne seg, er hans infame, syke logikk.
Moland benytter noen slående visuelle kontraster som gjør seg godt: En dåpsscene med full neddykking i starten, satt opp mot en vond drukningsscene i slutten. Sektmedlemmet som skydde muslimen i begynnelsen, endrer syn etter hvert. Det er en fin detalj.
Og – den skjelvende etterforskeren åpner for at det finnes en mening likevel med det arbeidet han selv gjør som politimann. Dermed får man noe å gruble videre på etter at selve kriminalgåten er løst. Bra!
Her finner du anmeldelsen av første film om Avdeling Q:
Og her er nummer 2-filmen omtalt: