Studio Ghibli, der en rekke animatører jobber, har gjennom årene skjenket verden noen særpregede kunstverk innenfor tegnefilmsjangeren. Kanskje mest berømt er Hayao Miyazaki med "Chihiro og heksene" og "Min nabo Totoro".
Sønnen hans, Goro Miyazaki, nådde ikke samme nivå i "Møte på valmueåsen" der storyen ble for søt og tam. Men bakgrunnstegningene, alt fra blomstene i vasen i stua og skipene som gled forbi i det fjerne, var de skjønneste akvareller signert denne ukas regissør, Hiromasa Yonebayashi.
Dere kan ha sett hans forrige film, «Arriettas hemmelige verden», om Arrietta som er så liten at hun omsluttes av blomster— og grasverdenens idyller. Men midt i naturskjønnheten led hun mye trist og vondt.
En jentes store ensomhet
En beslektet tristhet preger også "Marnie – min hemmelige venninne". Yonebayashi, som har vært med på å skrive fortellingen, våger å gå rett inn i smerten til 12 år gamle Anna som ikke føler at hun er verdt noe. Hun klarer ikke tro på at tegninger hun lager, er gode nok eller at klassevenninnene liker henne.
Det storøyde ansiktet til Anna, kombinert med en fin norsk stemmetolkning, formidler en ensomhetsfølelse som enkelte barn dessverre gjennomlever, så overveldende at den kan gjøre dem asosiale og uglesett av omgivelsene. Filmens story handler om hvordan hun hanskes med sitt utenforskap og kommer ut som et styrket og gladere menneske. Alt er formidlet i et håndtegnet univers der skikkelsene omgis av fascinerende og vakre interiører og eksteriører.Mens det i Miyazakis "Chihirio og heksene" var rikelig med skremmende figurer, er det i Yonebayashis fortelling overraskende få skurker. Bortsett fra en litt heksete hushjelp underveis domineres handlingen av mennesker som vil Anna vel. Ikke minst tante Yoriko som av ukjent årsak (den hemmeligheten avsløres mot slutten) fungerer som jentas mor. Hun får sendt det astmarammede og deprimerte barnet til landlige omgivelser der eventyret så utfolder seg.
Bryter realismen
Heri ligger magien i Yonebayashis verk: At realismen brytes opp og åpner for fantasi, drømmer og indre forestillinger. Du aner det alt i filmtittelen "Marnie – min hemmelige venninne" som gir assosiasjoner til Astrid Lindgrens bok "Mio, min Mio". I den svenske klassikeren er det den foreldreløse Bosse som ikke føler seg hjemme hos sine adoptivforeldre og i stedet drar til «Landet i det fjerne» der han møter sin virkelige far.
I den japanske parallellen blir spørsmålet hvem som opprinnelig bodde i det forlatte huset i den sumpete bukta som Anna oppdager. Hvem er Marnie? Hvem er hennes egentlige mor? Og hvilken forbindelse er det mellom Anna og venninnen? Tematisk handler det om å bearbeide følgene av skjebnesvangre valg som mennesker har gjort bakover i tid.
Filmdistributøren Arthaus har sørget for å dubbe filmen med gode, norske stemmer. Slik ivaretas ikke bare den sorgtunge ynden som preger sentrale figurer, men også den friske livsgleden hos de som hjelper Anna med å rive ned ensomhetens ødeleggende gjerder.
Les anmeldelsen av "Møte på valmueåsen" her:
Anmeldelsen av Hayao Miyazakis "Zero" finner du her:
Om hans tidligere film skrev jeg: