Stilistisk sett byr "Hardcore" på noe helt nytt for filmmediet: Det er den første filmen som er spilt inn utelukkende gjennom førstepersonsperspektiv. Etter en nesten poetisk voldelig innledningssekvens, våkner hovedpersonen opp på et slags høyteknologisk operasjonsbord. En vakker kvinne som forteller at hun er kona hans, lapper ham sammen og installerer flere høytfungerende proteser. Det blir snart åpenbart at personen er omtrent 50/50 mann og maskin, og før de i det hele tatt rekker å aktivere stemmen hans, blir laboratoriet angrepet og superskurken Akan åpenbarer seg. Så starter en heseblesende flukt/jakt som varer resten av filmen, og hvor en mystisk engelskmann med mange fargerike identiteter spiller en sentral rolle.
For oss som har spilt en del førsteperson skytespill, er det mye som er gjenkjennelig her, for regissør og manusforfatter Ilya Naishuller har lånt friskt fra spillmediet. Det føles etter forholdsvis kort tid som å sitte og se på at noen spiller et dataspill med usedvanlig god grafikk. Vedkommende spiller er riktignok så dyktig at hun ikke blir nødt til å ta noen ting som helst om igjen, men det er likevel grenser for hvor lenge det er interessant å se på et spill uten å få lov til å delta selv. Vinglete kameraføring og flimrete bilder gjør den visuelle opplevelsen noe anstrengende.
På pluss-siden kan det nevnes at det mellom alle de stressende actionsekvensene krydres med en del velplassert, svart humor og et par virkelig løgne karakterer. Det er dessverre ikke nok til å forhindre at kjedsomheten slår inn med full styrke før det er gått en halvtime.
Les også: