Man blir klokere av å se filmen om avisa The Boston Globe som i 2002 avslørte hvordan Den katolske kirke systematisk dekket over prester som hadde forgrepet seg på barn og unge.
Men det chilenske dramaet "El Club" gjør meg bare deprimert. Regissør Pablo Larrain leverer et knyttneveslag mot enhver som tror at avsløringene fører til oppgjør og nytt håp.
Et hus fullt av kynikere
"El Club" er som en grøsser der sjangerens klassiske hus ikke bebos av spøkelser, men av fire prester og en nonne som ikke angrer noe som helst. Kirkeledelsen har plassert dem i en landsby ved havet som straff for misgjerninger de har begått. Men alt de fyller dagene med, er å trene en mynde som kan vinne hundeveddeløp i lokalmiljøet.
Først da et psykisk ødelagt offer skriker ut sitt raseri foran huset og skaper tragisk dramatikk, sender Vatikanet en ny mann for å ordne opp. Dette fører til en serie samtaler der de mer eller mindre hjernedøde katolikkene (slik virker de på meg som tilskuer) er filmet i irriterende slørede nærbilder mens de ler kynisk og lirer av seg forskrudde oppfatninger om egne sexerfaringer.
Pappfigurer
Wikipedia forteller om en chilensk prest som må bo i et hjem for eldre under oppsyn av nonner, men som ikke innrømmer skyld til tross for at flere vitnesbyrd om overgrep fikk ham dømt av Vatikanet i 2011. Referansene til virkeligheten er dessverre så få i filmen at den framstår som en overdrevent makaber skildring av liksom-religiøse personer uten menneskelighet. De blir pappfigurer i en voldelig fortelling som mister enhver troverdighet.
Sørg heller for å se "Spotlight".
Anmeldelsen av "Spotlight" finner du her:
Les også intervjuet med en katolsk pater i Stavanger om misbrukene i Den katolske kirke: