Sjanger: Action / Eventyr / Sci-Fi Skuespillere: Mark Wahlberg, Laura Haddock, Anthony Hopkins, Josh Duhamel, Stanley Tucci. Regi: Michael Bay USA: 2017 Lengde: 2 t. 28 min. Aldersgrense: 12 år
King Arthur og ridderne av det runde bord samarbeidet med roboter fra Cybertron? Trollmannen Merlin inngikk en pakt med autobotenes forgjengere? Jo da, alt går visst an når man skal tyne en femte film ut av leketøykonseptet som mange menn i 40-årene knytter varme barndomsminner til. Dessverre virker konseptet for «Transformers: The Last Knight» mest av alt som en av de briljante ideene som oppstår på pub rett før stengetid, men som vanligvis blir utsatt for et barmhjertighetsdrap påfølgende formiddag.
Både tegnefilmserien og de nyere filmene om de transformerbare robotene har alltid hatt et rølpete glimt i øyet og en god porsjon humor. Sånn sett passer det godt å hente inn Mark Wahlberg som mannlig hovedperson, siden han behersker komedie i tillegg til å kunne fungere som actionhelt i forholdsvis overdrevne rammer. Laura Haddock fungerer på sin side fint som denne filmens Megan Foxx, og sammen med Wahlberg får hun pine seg gjennom noen av filmens aller mest klønete replikkvekslinger.
Bay pøser ellers på med en rekke mer eller mindre nødvendige biroller som ser ut til å være noe klumsete og tilfeldig satt sammen. Det mest ubegripelige er egentlig at Anthony Hopkins har takket ja til å være med på dette rållset, men han stabber da rundt som en gammel engelsk lord sammen med sin C-3PO-butler. Det er litt morsomt, men mest trist. Historien for øvrig er selvsagt i vaskeekte helter redder verden fra masseutryddelse-format, og kampene mellom autobots og decepticons er akkurat så ellevilt overdrevne som man kan forvente.
Alt dette er for så vidt ok, for du vet stort sett hva du får når du går for å se en Michael Bay-film, og den er selvsagt i mye større grad laget for min 13 år gamle sønn enn for meg. Men selv Bay kan tydeligvis dra det for langt. Her gjør han det blant annet ved å forsøke å ironisere over sine egne særtrekk. Som når en scene krever pompøs orgelmusikk, og det viser seg å være en robot som spiller orgel i bakgrunnen. Denne typen morsomheter passer ufattelig dårlig i en film som denne, og er et godt eksempel på at Bay ikke alltid mestrer den viktige balansegangen mellom skjemt og alvor.
Det er dessuten litt vel mange komponenter som skal bakes inn i den i og for seg ganske enkle historien han skal fortelle. Det har åpenbart ikke stått på pengene, for de digitale effektene er storslagne, og vi får se rikelig av de sakte film-kampscenene som er så populære for tiden. Problemet er bare at de mange actionscenene spiser opp så mye av filmens totale lengde at det bare blir slitsomt etter en stund. Det kan sammenlignes med en i utgangspunktet ok rockesang hvor gitaristen får lov til å spille så mange og så lange soloer han bare vil. Sikkert gøyalt for gitaristen, men etter hvert mer og mer kjedelig for alle andre. Denne filmen fungerer på samme måte. Man bør ha mye godt innhold for å holde det gående i to og en halv time. Bay er ikke i nærheten engang.