Sjanger: Komedie. Nasjonalitet: USA 2017. Regi: Seth Gordon. Manus: Alessandro Tanaka og Brian Gatewood. Skuespillere: Dwayne Johnson, Zac Efron, Alexandra Daddario, Kelly Rohrbach, David Hasselhoff, Pamela Anderson. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: 12 år.
At tv-serien «Baywatch» om et team livreddere på en strand i California var et av 90-tallets aller største popkulturelle fenomener, det kan ingen nekte for. Men la oss være ærlige: det handlet vel mest om sexbomben og Playboy-modellen Pamela Anderson som badevakten CJ? Med sin platinablonde hårmanke, digre silikonbryst og avslørende røde badedrakt med ekstremt høy skjæring, ble hun den våte drømmen til gutter og uoppnåelig ideal for jenter verden over.
Siden har det ikke gått så bra for Pamelas skuespillerkarriere. «Baywatch» er heller ikke en serie som er plukket opp av de store strømmetjenestene. Eller har fått uendelige reprisesendinger på kanalenes ettermiddagstablåer, slik så mange andre 90-tallsserier har. Det er en grunn til det. For verken serien, Pamela-looken eller den røde badedrakten har tålt tidens tann.
Likevel har noen ment at verden trenger en ny dose «Baywatch» med de gode, gamle ingrediensene. Og de har brukt 69 millioner dollar for å gi oss kinofilmen «Baywatch». Vel bekomme.
Nostalgi kan jo være kjekt. Og når ble verden leie av å se vakre, veltrente, solbrune mennesker boltre seg på stranden i solskinn? Det kan faktisk hende at vi blir det nå.
Dialogen i "Baywatch" er så idiotisk og banal i sine forsøk på å være bråkjekk og kul at du synes synd på de stakkars skuespillerne, som tross alt prøver å legge litt sjel i spillet. Forsøkene på humor, svært ofte konsentrert rundt menns edleste deler, kløning og ubehjelpelighet, er smertefullt plumpe. Men små, små tilløp til selvironi på vegne av filmen, tv-serien og livreddernes selvhøytidelighet er faktisk litt kjærkomment narregull i all elendigheten. Det samme er en grinebiter av en politimann, som greier å skape litt gode gnisninger hver gang han dukker opp.
Ingrediensene som utgjør tv-seriens DNA er på plass. En «synsk» livredder ved navn Mitch Buchanan, som er i vannet allerede før ulykken har skjedd. Og en eiegod blond babe ved navn CJ i rød badedrakt med høy skjæring. Hun løper alltid i sakte film, og er alle nerders drømmedame og beste venn. Ny på teamet er Matt, en ufordragelig Ken-dukke av en selvgod, olympisk mester i svømming. Gnisninger oppstår mellom ham og Mitch. Noen kapitalistiske skurker prøver å få kontroll over Baywatch-bukta, og noen smugler dop. Noen prøver å sjekke opp noen, og noen får napp. Stranden er vakker, og sommerkroppen 2017 er representert i alle sine veltrente og velbrunede fasetter. Til og med en lubben og uheldig behåret mannekropp vi kan le av har fått plass.
Stranden, ja. Det er et livsfarlig sted. Her finnes kråkeboller, haier, strandtyver og vann. Og idioter. Man kan bli solbrent, og man kan dø. Så godt at det finnes tøffe og pene og sterke badevakter da!
Men «Baywatch» er ikke en gang en film om badevakter. For denne gjengen vil heller være Hardy-gutter og fakke slemme skurker som smugler dop helt på egenhånd. Opplegget hadde vært for banalt selv for en barnefilm.
Hadde ikke «Baywatch» i tillegg til alle dumhetene vært så drepende kjedelig, kunne den hatt potensial til å bli en kultkalkunklassiker. Men ikke en gang det har regissør Seth Gordon fått til. Derfor blir det ikke terningkast 1.