Alien: Covenant Sci-Fi / Thriller Med: Michael Fassbender, Billy Crudup, Jussie Smollett, Katherine Waterson, Danny McBride, Demián Bichir, Caillie Hernandez, Carmen Ejogo, Amy Seimetz, Benjamin Rigby, Alexander England Regi: Ridley Scott USA, 2017 Lengde: 2 t. 3 min. Aldersgrense: 15 år
I en ikke altfor fjern framtid er det gigantiske romskipet Covenant på vei til en fremmed planet og framtidig koloni. Både passasjerer og besetning er i dvale, mens roboten Walter (Michael Fassbender) passer butikken. Men uforutsette ting kan som kjent skje, og en ulykke som tar livet av flere av de reisende fører til at besetningen vekkes flere år før de er framme.
Etter å ha blitt orientert om at det ikke går an å forebygge lignende uhell i framtiden, er besetningen naturlig nok ikke så voldsomt innstilt på å legge seg tilbake i dvalekapslene og bare håpe på det beste. Dermed er det jo litt av et lykketreff at de oppdager signaler fra det som viser seg å være en fullt beboelig planet bare et par uker unna. De lander i noe som ligner Sogn og Fjordane og rusler av gårde for å lete etter signalet som satte dem på sporet av denne tilsynelatende utmerkede planeten.
Men når noe ser ut til å være for godt til å være sant, er det som kjent ofte slik.
Uten å røpe så mye mer av handlingen, må det nevnes at parallellene til «Alien» fra 1979, er mange. Det er lett å dra en sammenligning til «The Force Awakens» som gjenskapte mye av både stemning og tematikk fra den første «Star Wars»-filmen. Ikke minst utvikler Katherine Waterston seg til en svært gjenkjennelig Ripley-type, og hun er kanskje filmens mest interessante figur. Hun kjemper imidlertid om oppmerksomheten på flere fronter, og dette er litt av problemet med filmen: Den forsøker ofte på litt for mye på en gang.
I den første «Alien»-filmen fikk uhyggen bygge seg opp i fred og ro i en god time uten at vi så snurten av det ekle H. R. Giger-monsteret. Her tar det også sin tid før det første angrepet kommer, men veien dit krydres av så mye informasjon og støy at den monumentale effekten uteblir.
Mye av tematikken har flere andre storfilmer vært inne på i år. «Passengers» utforsket klaustrofobien som oppstår når man er så uheldig å våkne fra dvale noen tiår for tidlig, mens «Life» ga en klassisk og uhyggelig framstilling av et like klaustrofobisk «fiendlig romvesen om bord»-drama.
Men regissør Ridley Scott holder samtidig tak i tråden fra «Prometheus» og gjør et forsøk på å tematisere menneskenes hang til å leke Gud med alle de konsekvensene det får. «Alien: Covenant» er imidlertid langt mindre stilren enn sin forgjenger, muligens fordi den framstår som sterkere forbundet med de gamle «Alien»-filmene.
Nå kan man muligens ikke holde det imot en scifi-film at den er urealistisk, men det er likevel forstyrrende mange logiske brister og tilsvarende idiotisk oppførsel fra presumtivt oppegående og godt trente besetningsmedlemmer. Noe av det er helt sikkert snarveier for at Scott skal rekke å fortelle hele historien på to timer. Men når hastverket står i veien for logikken, står det også i veien for filmopplevelsen.