I 2014 klarte kunstneren og komikeren Amir Asgharnejad å lure seg med i en i en reklamekampanje for en energidrikk via et amerikansk reklamebyrå. «Drib» er en rekonstruksjon det som skjedde i Los Angeles, fordi reklamebyrået har forsøkt å forhindre filmen fra å bli laget.
Sånn selges filmen «Drib» til kinopublikummet.
Men de eneste som egentlig blir lurt her er de som kjøper billett til denne tåpelige, kjedelige og poengløse filmen.
Riktignok er starten lovende: Vi blir nærmere kjent med Amir og noen av stuntene han har gjort før. For eksempel å lure Dagsrevyen, politikere og norske medier trill rundt med falsk nyhet. Og både medier og politi med GHB-stunt på kunståpning. Absolutt relevant for debatten rundt falske nyheter og iscenesatte mediestunt.
Men det var før. Nå har Amirs kompis Kristoffer Borgli kommet på banen for å lage film om reklamekampanjen. Og herfra bærer prosjektet rett ut i uutholdelig kjedsomhet og irrelevanthet.
For nå framstår de som to selvtilfredse kompiser som ser seg selv som ekstremt smarte og kule. Mens alle andre, spesielt Hollywood-folk og andre trendnisser, den spekulative reklamebransjen og den kyniske energidrikkbransjen, er ekstremt dumme og teite og overfladiske. Ja vel. So what else is new.
Sammen har de sikkert ledd seg skakke av Amirs opplevelser. Men de anekdotiske episodene henger ikke sammen. De har ingen mening for utenforstående. De er ikke morsomme. Mediestunt og falske nyheter-temaet drukner i slitsomt, meningsløst og drepende kjedelig snikksnakk om alt annet. Dermed formidler filmen verken det den har lovet, eller en relevant historie overhodet. Til tross for gode, amerikanske skuespillere og en sympatisk Amir i rollen som seg selv.
Noen ganger er tåpelige folk og hendelser bare akkurat det: Tåpelige. Og kjedelige.