King Arthur: Legend Of The Sword
Glem alle debatter om hvorvidt den keltiske sagnkongen Arthur noensinne har levd i virkeligheten. Denne historien tar utgangspunkt i de overnaturlige hendelsene som knyttes til Arthur-fortellingene, om hvordan en ukjent, ung mann trakk et magisk sverd ut av en stein og dermed markerte begynnelsen på slutten for den onde herskeren som hadde forhekset landet.
Når man beskriver det slik, er det lett å tenke seg at vi skal se en klassisk fantasy-film med storslåtte kampscener, eventyrlige, skremmende skapninger, rikelig med pompøst heltemot og en svulstig, lykkelig slutt. Men når en av faktorene i regnestykket heter Guy Ritchie, kan man fort ende opp med et ganske annet resultat enn det man ved første øyekast kunne ventet seg.
Den britiske regissøren er blant annet kjent for gangster-actionfilmer som «Lock, stock and two smoking barrels» og «Snatch», hvor han markerte seg med et lett gjenkjennelig formspråk. Rappkjeftede rollefigurer, mye svart humor, intense slåsskamper, kjapp kryssklipping. Ikke minst har han gitt oss noen minneverdige gangsterfigurer som alle trygt kan gis den noe vidløftige betegnelsen «fargerike».
I forkant av årets film lurte nok mange av oss på hvordan (og om) elementer som dette ville kunne flettes inn i en middelaldersk fantasy- setting. Heldigvis har Ritchie laget en film som har hans umiskjennelige stil, men hvor formen likevel aldri skygger for de storslåtte, mørke scenene og den underliggende historien.
Innledningen byr på noen monumentale krigsscener hvor vi også blir presentert for forhistorien: Den gode, modige kongen Uther klarer ved hjelp av sitt magiske sverd å sette en stopper for en invaderende og tilsynelatende fullstendig overlegen trollmannhær. Så blir han sviktet av sin maktkåte bror, Vortigern, strålende spilt av Jude Law. Men den unge prinsen Arthur (Charlie Hunnam) unnslipper, havner i London, hvor han får en forholdsvis tøff oppvekst på et bordell, ute av stand til å huske noe fra sine dramatiske første barneår. Men trolldomskreftene Vortigern har tilegnet seg begynner å slippe taket. Etter hvert som vannet synker rundt festningen hans, kommer en stein med et sverd til stedet, et sagnene forteller at bare den sanne kongen av England kan dra ut. Dermed begynner den kronglete veien mot makt å tegne seg for den høyst uvillige, nye kongen.
De mange actionsekvensene ledsages av intens musikk, ofte flimrende, kaotiske bilder og et tempo som man nesten kan bli anpusten av å følge med på. Det pøses på med introduksjoner av folk i samme heseblesende tempo. Det er neppe meningen at vi skal bli spesielt godt kjent med dem, og her er det helt greit.
Charlie Hunnam er et funn som den tøffe, men sjarmerende oppkomlingen Arthur. Han omgir seg med et hoff av like tøffe, men like fullt godhjertede typer, og det er først og fremst blant dem at de fornøyelige, velkjente Ritchie-replikkvekslingene oppstår.
Ritchie skal i det hele tatt ha ros for castingen. Når man har lagt seg på et såpass eplekjekt nivå i både replikker og klipping, er det viktig at de som framfører har tilstrekkelig med glimt i øyet, samtidig som de klarer å hente fram alvoret når det trengs. I intervjuer om filmen har Ritchie gitt uttrykk for at det har vært en vanskelig balansegang å flette inn tilstrekkelige mengder humor uten at det tar overhånd. Han lykkes heldigvis i stor grad med å finne den balansen. Det er med andre ord bare å finne fram popkornet og la seg underholde.