Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Frankrike/Tyskland. Regi: François Ozon. Manus: François Ozon og Philippe Piazzo. Skuespillere: Anton von Lucke, Pierre Niney, Cyrielle Clair,Paula Beer, Ernst Stötzner, Marie Gruber m. fl. Lengde: 1 time 53 min. Aldersgrense: 12 år.
Se, her har vi et drama som tar tar for seg livet, døden og kjærligheten på vakreste, eksistensielle vis. Den anerkjente franske regissøren François Ozon («Swimming Pool», «8 Kvinner», «Ung & Vakker») har med «Frantz» laget et nydelig filmepos, som kan sees både som kjærlighetshistorie og epokedrama. Men aller mest som en antikrigsfilm, der de menneskelige tragediene ruller videre lenge etter at siste salve er skutt i gjørmete skyttergraver.
Freden, men ikke lykken, har senket seg etter at første verdenskrig er slutt. Frankrike vant, Tyskland tapte. Sårene er dype, også for dem som ikke var ved fronten.
I en liten tysk by går unge Anna hver eneste dag og besøker graven til sin forlovede Frantz, som ble drept i en fransk skyttergrav. Men også franske Adrien legger blomster på Frantz' grav, oppdager hun. Han er en sart ung kunstnersjel, som også er merket for livet etter krigens grusomheter.
Adrien og Frantz var venner før krigen. Oppførselen hans er unnvikende og forknytt. Likevel finner Anna og Frantz’ foreldre trøst i historiene han forteller.
Men er de sanne? Og hva vil han i fiendens land? En franskmann er ennå ikke så velkommen i Tyskland.
Brorparten av «Frantz» er filmet i svart-hvitt, bare i enkelte sanselige og lykkelige tilbakeblikk og drømmer får fargene plutselig bryte gjennom. Effekten er overveldende. Men det er likevel den svart-hvite skjønnheten, i brostein, i porselenhud, i tunge interiører, som gjør «Frantz» så visuelt ekstraordinær. De to hovedrolleinnehaverne Paula Beer og Pierre Niney er perfekte som Anna og Adrien, og bidrar med sin følsomme mimikk til å gjøre dem uforglemmelig menneskelige.
«Frantz» er langsom og lang. Men verd å se for skjønnheten alene. Den er alltid spennende. Og overrasker helt til siste scene.