Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Danmark 2016. Regi: Jesper W. Nielsen. Manus: Søren Sveistrup. Skuespillere: Lars Mikkelsen, Sofie Gråbøl, Harald Kaiser Hermann, Albert Rudbeck Lindhardt, Laurids Skovgaard, Sonja Richter m.fl. Lengde: 1 time 50 min. Aldersgrense: 12 år.
«Det kommer en dag» forteller en historie om forholdene på et guttehjem i Danmark på 60-tallet så ond og grotesk at det nesten ikke er til å holde ut.
Vi følger de to brødrene Erik og Elmer fra de som småkriminelle villbasser havner i barnevernets søkelys. Og når moren i tillegg blir alvorlig syk, blir de sendt til guttehjemmet Gudhjem.
Sikkert en institusjon som i ettertiden er blitt like beryktet i Danmark som Lindøy, Waisenhuset og Bastøy er blitt det her hjemme. Og mange både sterke og gode filmer er laget om barns opplevelser på kostskoler og slike institusjoner.
De to brødrene og alle de andre guttene opplever av svik, vold, overgrep og hån i disiplinens navn på Gudhjem, er skrekkelig nok. Like skremmende skildringen av ukulturen, de sosiale maktmekanismene og persongalleriet på guttehjemmet.
Og det er problemet med «Det kommer en dag». Det fæle blir karikert. Og det lille som finne av lys og godhet, blir for sentimentalt og banalt i kontrast.
Vonde, groteske historier om maktmisbruk og urett begått mot samfunnets svakeste, skal selvsagt aldri forties. Heller ikke på kino. Ofrene fortjener å bli sett og hørt, overgriperne fortjener å bli stilt til ansvar. Og selv om uretten skjedde for over 50 år siden, er det greit å bli minnet på at vår skakke verden utvikler seg i riktig retning på mange områder.
Og vi kan aldri få nok påminnelser om alt det grusomme for mye makt, ambisjoner og overbevisning kan få mennesker til å gjøre mot hverandre. Uansett tidsepoke. Det er derfor vi likevel går på kino for å oppleve ubehag og bli triste.
«Det kommer en dag» mangler nøkternheten, og dermed også den nødvendige troverdigheten, for å oppfylle den seerkontrakten.
«Basert på virkelige hendelser» betyr i tilfellet «Det kommer en dag» at manuset er satt sammen av en rekke hendelser, personer og opplevelser fra danske barne- og guttehjem på 60-tallet, og plassert alt på denne mest beryktede institusjonen.
Den informasjonen, som kommer med rulleteksten til slutt, forklarer mye. For eksempel at motivasjonen er å pøse på med det vondeste og mest groteske for å sjokkere, og for å utløse et skred av berettiget harme. Sosialpornografi kan vi godt kalle det.
Og siden filmskaperne her totalt undervurderer publikums empati, pøser de også ekstra på med endimensjonale skikkelser av karikert ondskap og likegyldighet, som om de var skurker i en superheltfilm.
Lars Mikkelsen (over)spiller den erkeonde forstanderen som et monster fra en skrekkfilm, fullstendig blottet for menneskelige egenskaper. Sofie Gråbøl spiller godt og nøkternt litt forsagte dansklæreren, som er den eneste som - til slutt - ser galskapen i det som skjer. To helt ubegripelig endimensjonale rollefigurer i et påkostet dansk drama.
Lyspunktet er et svært godt ensemble av barneskuespillere. De to brødrene spilles rørende godt av Albert Rudbeck Lindhardt (Erik) og Harald Kaiser Hermann (Elmer).