Slitsom jabbefilm

Rooney Mara og Ryan Gosling spiller to unge mennesker som muligens ledes inn i fristelse i «Song to song».

Song to Song Genre: Drama / Romantikk Skuespillere: Haley Bennett, Ryan Gosling, Michael Fassbender, Natalie Portman, Rooney Mara, Christian Bale Regi: Terrence Malick USA, 2017 Lengde: 2 t. 10 min. Aldersgrense: 9 år

Den unge, vakre Faye (Rooney Mara) livnærer seg av ulike strøjobber i Austin mens hun venter på sitt musikalske gjennombrudd. I det som muligens er tenkt som en snarvei for å nå målet, har hun en av-på-romanse med den steinrike og eksentriske musikkmogulen Cook (Michael Fassbender), en mann alle vil holde seg inne med. Det viser seg fort at Cook er en faustisk djevelfigur, og alle som kommer i nærheten av ham blir merket for livet på en eller annen måte. Det noe uvanlige valget av en naken kvinnekropp som serveringsfat i sushiavdelingen under en av hans fargesprakende fester, er et fint bilde på hvordan menneskene rundt ham fornedres, antakelig for å få være en del av miljøet hvor de rike og vellykkede ferdes, med stadig svinnende håp om å drive det til noe på egen hånd.

På nevnte fest møter Faye den unge, sympatiske artisten BV (Ryan Gosling), og de forelsker seg. Vi får så se endeløse mengder av tilsynelatende vilkårlig sammensatte scener av de to, av Cook og hans neste utkårede, BVs og Fayes ulike sidesprang, og så videre. Alt med et anmassende voice over-spor på toppen.

Regissør Terrence Malick har lagt handlingen (eller egentlig mangelen av en sådan) til musikkmiljøet og har fått med en lang rekke kjente og gode artister. Likevel presenteres det fascinerende lite musikk. Denne tapte muligheten understrekes i skildringen av hovedpersonene: De trekkes åpenbart mot musikkbransjens mektige menn for å få et springbrett i karrieren, men vi hører sjelden eller aldri at de verken spiller eller snakker om musikk. I stedet sirkler de seg stille og rolig inn på sine egne navler og leverer kvasifilosofiske betraktninger som kan få selv de mest koffeinfyrte av oss til å gjespe kjeven ut av ledd.

Malicks fragmentariske stil overlater mye til seeren, slik at man selv må reflektere over de ulike rollefigurenes handlinger og valg og forsøke å fylle hullene i handlingen. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvor han vil hen med denne historien, og han skaper heller ikke det helt store behovet for å finne det ut.