The Fate of the Furious
Action Skuespillere: Vin Diesel, Charlize Theron, Cody Walker, Dwayne Johnson,Jason Statham, Kristofer Hivju Regi: F. Gary Gray USA, 2017 Lengde: 2 t. 16 min. Aldersgrense: 12 år
På et tidspunkt i den åttende Fast & Furious-filmen havner et knippe av de fartsglade og rappkjefta hovedpersonene på en topp 10-liste over Interpols mest ettersøkte. Filmen i seg selv kan også trygt plasseres på en slik liste, hvis man på et tidspunkt ønsker å kåre årets mest idiotiske filmer. Det er med andre ord absolutt å anbefale å holde hjernen helt avslått i de to timene den varer. Gjør man det, er det bare å feste setebeltet og gjøre seg klar for spektakulære actionscener og ikke minst en rikholdig samling spreke biler.
Handlingen starter på fargerike Cuba, hvor Dom (Vin Diesel) og Letty (Michelle Rodriguez) er på bryllupsreise. Men Dom rekker bare såvidt å kjøre et halsbrekkende gateløp, hvor han rygger over målstreken i en brennende bil, før han blir kontaktet av superskurken Zipher (Charlize Theron). Hun leverer et tilbud som ikke kan motstås, og plutselig er Dom på motsatt lag av sin gamle gjeng, inkludert kona. Norske Kristoffer Hivju dukker for øvrig opp som superskurkens høyre hånd, en rolle som kler ham utmerket.
Her er noe av det vi så får være vitne til:
* Biler som kjører om bord på fly i fart.
* Horder av førerløse biler som angriper russiske politikere med atomkoffert.
* Skurker som residerer på usynlige fly som tilsynelatende alltid er i lufta mens de planlegger verdensherredømme og atomsprengninger.
* Horder av biler som begår et slags kollektivt harakiri ved å kaste seg ut fra høyhus på Manhattan.
* Dwayne Johnson som lener seg ut av bil i fart, tar tak i missil og sender dette i en annen retning.
* Oransje Lamborghini som kjører på isdekket hav i arktiske områder, muligens på sommerdekk.
* Gigantisk ubåt som sprenger seg opp av isen for å skape ellevill nedoverbakke for nevnte Lambo, samt et knippe andre sportsbiler som av en eller annen grunn er medbragt til arktiske strøk.
Alt dette er selvsagt så tullete at man ikke kan gjøre annet enn å le. Så hva er det som gjør at det likevel fungerer, i film etter film?
Humoren er et mulig svar. Noen av replikkene som leveres er så hinsides parodien at de ville ha rammet selvhøytidelige karakterskuespillere midt i hjerteroten. Men regissør F. Gary Gray har klart å samle et stjernelag som klarer å håndtere alle de hodeløse overdrivelsene med en ironisk innlevelse som gjør at vi ler både med dem og av dem.
Og så skal vi jo ikke se bort fra den utbredte fascinasjonen for raske muskelbiler. Her kommer ulike varianter av guttedrømmer rullende på rekke og rad, håndtert av sjåfører som vet å sette pris på vidunderne, ikke blaserte rikmannssønner som ikke aner hvor mange hestekrefter som gjemmer seg under panseret.
Dette er svært enkel moro, fort glemt, men fornøyelig så lenge det varer.