Originaltittel: Agassi. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Sør-Korea 2016. Regi: Park Chan-wook. Manus: Chung Seo-kyung og Park Chan-wook. Skuespillere: Kim Min-hee, Kim Tae-ri, Ha Jung-woo, Cho Jin-woong, Kim Hae-sook,Moon So-Ri. Lengde: 2 timer 25 min. Aldersgrense: 15 år.
«Kammerpiken» er den typen film som ikke tåler mye røping før effekten svekkes. Men den besettende historien om bedrag, hevn og kjærlighet som får 2,5 timer til å fly, starter altså slik:
En falsk hertug har hørt om en søkkrik, ung adelskvinne. Han legger en intrikat plan for å gifte seg med henne. Men han trenger en hjelper for å få innpass i familien hennes. Unge Sook-Hee, en dreven lommetyv og bedrager, får jobben. Hun blir ansatt som den rike lady Hidelos kammerpike. De to kvinnene utvikler et svært tett og intimt forhold.
Deretter følger sjokk og vendinger som ingen kunne forutsett. Ingen og ingenting er som man forventer. Fra å være et tradisjonelt østasiatisk, dvelende drama med stor vekt på vekt på erotisk og visuell estetikk, låner «Kammerpiken» virkemidler fra både skrekk, mykporno, action, kostymedrama og spenningskrim.
Filmen er basert på den walisiske romanen «Renkesmed» av Sarah Waters, men er altså flyttet til Korea på 1930-tallet, da landet var under japansk okkupasjonen. Veien til nytt kontinent har vært særdeles vellykket og passende. Park Chan-wook, hittil mest kjent for den internasjonale suksessen «Oldboy» fra 2003, har plukket på øverste hylle i både østlig og vestlig filmtradisjon: musikken er helt Downton Abbey, og de eksplisitte erotiske scenene mellom de to kvinnene går de i franske «Blå er den varmeste fargen» en høy gang. Men egentlig er disse dvelende, nærgående sexscenene ganske unødvendige, og også en liten krasj med filmens totale sanselige stemning.
For det er den øst-asiatiske estetikken, med sine vakre interiører, forseggjorte hager, sin kalligrafi og minimalistiske dialog som virkelig gir «Kammerpiken» sin sterkeste farge og lukt. På godt og ondt.