Free Fire
Handlingen i Ben Wheatleys nye film kan oppsummeres med forholdsvis få ord: En illegal våpentransaksjon skjærer seg fullstendig. Vi er i et forlatt fabrikklokale i Boston i 1978. En broket gjeng av kriminelle, i både stor og mindre skala, samt noen mellommenn, møter en minst like broket forsamling av våpenhandlere for å sørge for at en koffert med penger byttes mot en anselig mengde skytevåpen. Det burde egentlig være en enkel sak. I stedet kulminerer utvekslingen raskt til noe helt annet enn det som var planen, og utgjør sånn sett et klassisk eksempel på hvor farlig kombinasjonen av skarpe våpen langt mindre skarpe hjerner kan være.
Filmen har en del åpenbare likhetstrekk med filmer som «Pulp Fiction» og «Snatch». Det er rikelige doser svart humor, stilige replikkvekslinger og outrerte personligheter, og ikke minst en rekke tilfeldigheter som får ut det verste i allerede tvilsomme typer. Resultatet blir imidlertid langt mindre medrivende enn i Tarantinos og Ritchies filmer. Det er det flere grunner til:
All handlingen foregår i et avgrenset område, hvor det som i all hovedsak skjer, er at forholdsvis lite treffsikre folk skyter på hverandre. Det blir ganske uengasjerende i lengden.
Og til tross for at det er mange ganske stilige figurer her, er de ikke sære nok til å gjøre noe varig inntrykk. Den overfladiske tilnærmingen gjør det også vanskelig å bli spesielt interessert i noen av dem. Det blir til slutt sånn at man håper at noen av de mange kulene snart skal treffe skikkelig, så man kan komme seg videre med dagen.