Sjanger: Dokumentar. Nasjonalitet: Norge 2017. Regi: Anniken Hoel. Manus: Anniken Hoel og Andrew Grant. Lengde: 1 time 28 min. Aldersgrense: 12 år.
Det er lett å kjenne sympati for den innsatsen regissør Anniken Hoel har lagt ned i dokumentarfilmen «Dødsårsak: ukjent» gjennom ti år. Det er også lett å forstå drivkraften. For i 2005 døde hennes søster Renate plutselig, 35 år gammel. Dødsårsak: ukjent.
Renate var psykiatrisk pasient, og var medisinert med en cocktail av antipsykotiske medisiner. Hun døde under ett av mange opphold på en institusjon. Hvordan kan slikt skje med et ungt og fysisk friskt menneske? Hoel vil ha svar.
Det første hun gjør er å gå gjennom medisinene søsteren gikk på. I en av pakningene finner hun, under listen over mulige bivirkninger»: «plutselig død». Dermed starter en kronglete ferd, som tar henne med til de innerste gemakkene til legemiddelindustrien i USA og EU. Langt, langt vekk både fra Renates grav og mystiske død. Og fra antipsykosemedisin spesielt.
Hoel tegner et veldig skremmende bilde av en kynisk og korrupsjonsømfintlig legemiddelindustri der «alle» er med på et komplott for tjene mest mulig penger. Ikke nødvendigvis dokumentert, men sannsynliggjort og såpass troverdig at det ikke bare kan avskrives som en konspirasjonsteori. Det meste her er heller ikke nytt, men Hoel har samlet tilgjengelig informasjon på effektivt vis.
Hoels påstand er at legemiddelprodusentene styrer og manipulerer alt: forskningen, testingen, godkjenningen av medisinene, diagnoseutviklingen i samfunnet, de medisinske tidsskriftene, de reseptskrivende legene. Mentale pasienters liv er ingenting verd. Og den egentlige testingen av medisinen finner sted når medisinene faktisk tas. Vi er alle prøvekaniner, og noen må betale med livet.
Sterke påstander, egnet til å skape sterk redsel og mistro. Var det intensjonen? Mistroen er farlig, og den burde vært nyansert mye, mye bedre enn her. Ikke minst gjennom å vise alternative løsninger. Men de er dessverre fraværende.
Hoel har mange kilder, men mange sier omtrent det samme. Hvor er konfrontasjonen av den norske, manipulerte, reseptskrivende legen? Hvor er forklaringen på at en medisin som åpent har «plutselig død» som bivirkning ikke er fjernet fra markedet? Hva ville alternativet vært for Renate? Det hjelper ikke at Hoel tar opp på flere interessante problemstillinger, for eksempel diagnoseterskelen i psykiatrien. Hun har gapt over for mye, og havnet på villspor.
For hvor ble det egentlig av Renate og hennes dødsårsak? I form har Hoel ikke lykkes i å lage et samspill mellom de nære, menneskelige møtene og de mer påstand- og faktabaserte delene fra USA og EU. Vi får aldri riktig del i Renates historie, den hjemlige delen handler mest om filmskaperens følelser. Når den personlige historien er full av følelsesklisjeer som piano i moll, tente lys på graven, nærbilder av sorgfulle fjes og forknytte hender, blir kontrasten for stor og unaturlig til den dokumentblaende, telefonsnakkende og talltunge «internasjonale» delen.
Med rulleteksten kommer advarselen: Man frarådes å slutte plutselig med medisin. Det bør bare gjøres i samråd med lege.
I samråd med lege?! Er ikke de bare ignorante nikkedukker for legemiddelindustrien da? Advarselen er selvsagt helt på sin plass. Og filmskaperen får ryggen fri. Akkurat slik legemiddelindustrien, tragisk nok, får det når de åpent lister opp mulige bivirkninger på legemiddelpakningene sine.