Solid om Boston-bombene

Tommy Saunders (Mark Wahlberg) er en oppdikta helt midt i en film som tar utgangspunkt i virkelige historier fra bombingen av Boston Maraton i 2013.

Drama/thriller, med Mark Wahlberg, Michelle Monaghan, Melissa Benoist, Regi: Peter Berg, 2 t. 13 min, 15 år

Filmer om nasjonale traumer er vanskelig, noe vi selv snart skal få kjenne når 22. juli-filmen(e) kommer. De vil komme. Ingrediensene vil ganske sikkert slåss. Sorgen, ondskapen, heltene, hverdagen, jakten, hatet og kjærligheten.

I 2013 plasserte brødrene Dzhokhar og Tamerlan Tsarnaev to hjemmelaga bomber ved innspurten av Boston Maraton. Hendelsene ble det største amerikanske terrortraumet siden 9/11. "Patriot´s Day" skildrer opptakten, hendelsene og historien til politifolk, ofre, FBI-agenter og andre virkelige personer i timene før og etter bombene. Alt dette kretser rundt den fiktive historien til politisersjant Tommy Saunders, spilt av Mark Wahlberg. Vår hovedperson er kanskje et nødvendig filmdramatisk grep, og Wahlberg gjør seg ikke bort som lett plaga politimann. Han tilfører filmen frihet til litt overlessa "vinne med kjærlighet"-monologer, litt patriotisk jaktinstinkt og en kar som binder fortellingen sammen. Samtidig er han unødvendig, for det er nok dramatikk fra før. Byen er den egentlige helten her. Bombebrødrene er godt framstilt. Eldstemann som kynisk og manipulerende, yngstemann som opprinnelig haleheng som blir mørkere etter hvert.

Både Tommy og kona havner midt i bombene i «Patriot’s Day».

Oppsangen til elendigheten er fragmentert og en anelse rotete, selv om trådene samles etter hvert. Vi vet hva som skjer fram til det smeller. Fra midten og ut er denne filmen virkelig god. Den nevnte jakten, trådene som samles fra 5-6 parallelle historier og ikke minst det avsluttende fortellergrepet.

Regissør Peter Berg tilbyr både dramaet, både i Wahlbergs oppdikta plass og i faktiske hendelser, ikke minst i jakten på de to brødrene. Han legger også et svært "vi står sammen"-plaster, dette "vi er sterkere nå enn før"-refrenget som ikke er uproblematisk. Det er verdig, respektfullt og fint, men "Patriot's Day" pløyer ikke særlig dypt i smerten eller i raseriet, selv om dem amerikanske "pay back"-etoset dominerer slutten. Som sagt, ekte traumefilmer er vanskelig.