Skjønnheten og udyret
Eventyr / Familiefilm Skuespillere: Emma Watson, Ewan McGregor, Luke Evans, Dan Stevens, Emma Thompson, Josh Gad, Kevin Kline Regi: Bill Condon USA, 2017 Lengde: 2 t. 9 min. Aldersgrense: 9 år
Noen ganger skal man bare la fornuften få en liten pause og ikke reflektere så mye over at «Skjønnheten og udyret» muligens skildrer en kidnapping og et medfølgende Stockholm-syndrom.
Uten å kunne påstå at jeg husker hver minste detalj fra Disneys tegnefilmversjon av denne historien, er det nok innenfor å si at de holder seg tett til det opprinnelige visuelle uttrykket og til historien selv. Selv om det har oppstått en del skriverier om at en av bifigurene tydeligvis har en undertrykt homofil legning (dette blir «avslørt» helt i slutten, i et tiendelssekunds klipp av to menn som danser sammen), er dette tradisjonelt så det holder, både som eventyr og som musikal. Og har man funnet en god formel er det ikke nødvendigvis noe poeng i å endre den.
Det kan virke som om regissør Bill Condon (som tidligere har laget bl.a. «Chicago» og «Dreamgirls») igjen har omfavnet den fargesprakende musikalsjangeren for alt den er verd. Han går heller ikke av veien for å levere et og annet nikk til gamle sjangerklassikere, som når hovedpersonen Belle (Emma Watson) bare må løpe til fjells mens hun synger og svinger seg rundt.
Men mørket senker seg, bokstavelig talt, før sangen er omme. I mørket forsøker Belles far (Kevin Kline) å finne veien hjem fra markedet gjennom det som viser seg å være en forhekset skog hvor det snør midt om sommeren. Der finner han et mystisk slott, tilsynelatende ubefolket, men likevel underlig levende. Etter å ha forsøkt å plukke en blomst i hagen, blir han tatt til fange av et hårete uhyre, mens hesten stikker hjem for å varsle datteren, som i neste sving tar farens plass som husfange i det mørke, nifse slottet.
Her styres husholdningen av bestikk, servise, klokker, skap og diverse nips, gjenstander som tidligere var mennesker, men som i likhet med udyret selv er blitt forhekset på grunn av sistnevntes dårlige oppførsel i ungdommen. I det som i utgangspunktet er en ganske mørk historie, er det disse som bringer det meste av humor og farger inn i eventyret. Dette skyldes like deler god musikk, gode vokalister, gode skuespillere og gode spesialeffekter. Det er litt av et stjernelag Condon har fått med seg. Her får vi se (vel, først og fremst høre, men likevel) Emma Thompson som tekanne, Ewan McGregor som lysestake med kraftig fransk aksent og Ian McKellen som klokke, for å nevne noen.
Luke Evans er på sin side helt strålende i rollen som den selvoppslukte drittsekken Gaston, en type alle jentene i landsbyen er forelsket i, bortsett fra Belle, som han selvsagt har lagt sin elsk på. Han er en klassisk tegneserieskurk, uten noen form for formildende trekk, noe som passer utmerket i denne sammenhengen.
Emma Watson sto selvsagt i fare for å bli hengende fast i sin berømte rolle som Harry Potter-sidekick Hermione Granger i all evighet, og spesielt derfor er det en fryd å se hvordan hun har gått inn i rollen som en annen bokorm, den vakre, hjelpsomme og kloke Belle. Watson har gitt henne et passe sterkt nesebein, men styrer trygt klar av den litt biske stilen man kanskje kunne henfalle til når man spiller en smart, ung kvinne som plutselig blir sperret inne i et forhekset slott. I stedet framstår hun som den naturlige skjønnheten som har det som skal til for å redde det ulykkelige udyret fra sin selvpåførte elendighet.
«Skjønnheten og udyret» er for karikert til å kunne lodde spesielt dypt, og den er ganske gjerrig med det som måtte være av stoff til ettertanke. Og selv om hele konseptet egentlig er en eneste lang moralisering over at det er det indre som teller, er det ingen tydelig hevede pekefingre å spore. I stedet byr Condon på to timer med spektakulær, velklingende og passe morsom underholdning. Det gjør han på en så gjennomført måte at det er vanskelig å ikke la seg imponere.