Kong: Skull Island
Action / Eventyr Med: Tom Hiddleston, Brie Larson, Samuel L. Jackson, John Goodman, John C. Reilly Regi: Jordan Vogt-Roberts USA, 2017 Lengde: 1 t. 58 min. Aldersgrense: 12 år
Historien om den gigantiske apen King Kong er fortalt utallige ganger siden han dukket opp for første gang i filmen med samme navn i 1933. Sist vi så ham på det store lerretet var i Peter Jacksons nydelige, lange film fra 2005. Det er dessverre lite med «Kong: Skull Island» som når Jacksons vakre skildring av den plagede apen til knærne.
Etter en kort åpningscene fra slutten av annen verdenskrig, hopper vi fram til slutten av Vietnam-krigen. Et kompani amerikanske soldater som venter på å få reise hjem, blir sendt ut på et siste oppdrag: De skal ledsage en gruppe forskere som sammen med en krigsfotograf (Brie Larson) og en slags superstifinner/-soldat (Tom Hiddleston) ønsker å undersøke noen tilsynelatende ubebodde øyer. Det egentlige målet med ekspedisjonen kommer ikke for en dag før katastrofen er et faktum.
Jordan Vogt-Roberts film snakker med store bokstaver og hever en tydelig pekefinger mot menneskers hang til å ødelegge naturen og de ulike økosystemenes sømløse samspill. På den vakre øya skjuler det seg nemlig langt flere skremmende skapninger enn King Kong, monstre som alle med vettet i behold burde latt være helt i fred. Vel, mennesker har som kjent en tendens til å tulle ting til, og gjengen i denne historien representerer ikke noe unntak.
Visuelt låner filmen skamløst fra klassikeren «Apokalypse nå», med sine flotte naturbilder kombinert med mørke kamphelikoptre foran en blodrød sol. Og før vi vet ordet av det tårner den gigantiske apen der, i solnedgangen, som en parodi på en klisjé. Mystikken som kunne ha omkranset dette imponerende dyret får ikke engang sjanse til å nærme seg før den blir druknet i kaskader av kræsjboombang-scener som er rike på imponerende dataanimasjoner, men tilsvarende fattige på følelse og nerve. Den forvirrede apen blir redusert til en kjempebajas hvis eneste funksjon er å gjøre verden noen helikoptre fattigere.
Så vaser den tallrike gjengen med mer eller mindre tydelige bipersoner gjennom jungelen. De fleste av dem har forståelig nok et ønske om å komme seg bort derfra fortere enn svint, mange etterlyser gjentatte ganger en debriefing, mens oberstløytnanten Preston Paccard (Samuel Jackson), som leder de gjenlevende soldatene, insisterer på å hevne seg på King Kong. Det viser seg snart at apen egentlig er snill og sørger for å holde de virkelig farlige dyrene i sjakk, men Paccard er trassig som en småunge og vil ikke høre på det øret, og så har vi det gående.
De stadige angrepene fra mennesker som burde visst bedre gir oss lite fred til å bli kjent med King Kong selv, så han blir dessverre aldri annet enn en kjempestor, bevegelig actionfigur som brøler og dunker seg på brystet. Der hvor andre regissører har skapt en ulykkelig og umulig kjærlighetshistorie, nøyer Vogt-Roberts seg med å la Kong plukke opp filmens kvinnelige heltinne når hun faller i vannet, og understreker dermed grunnheten som er filmens faste følgesvenn.
Som tullballaction er dette god knall. De spektakulære scenene avløser hverandre i forrykende tempo, og de ulike monstrene som kappes om å gjøre det utrivelig for våre helter, er imponerende laget. Vi får også rikelig med det som antakelig skal være morsomme onelinere, men det er stort sett bare den noe forvirrede eneboerskikkelsen Hank Marlow (John C. Reilly) som klarer å lage noen komiske pustehull i denne handlingsmettede actionkavalkaden. Tom Hiddleston og Samuel Jackson på sin side, har blitt utstyrt med et manus som aldri lar dem briljere slik vi vet de kan. Det føles rett og slett ganske bortkastet.