Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: Belgia/Frankrike/Tyskland 2016. Regi: Paul Verhoeven. Manus: David Birke. Skuespillere: Isabelle Huppert, Virginie Efira, Christian Berkel, Laurent Lafitte, Alice Isaaz, Anne Consigny, Vimala Pons, Jonas Bloquet. m.fl. Lengde: 2 timer 10 min. Aldersgrense: 15 år.
Michèle blir overfalt, banket opp og voldtatt av en maskert inntrenger. Etterpå rydder hun opp, tar et bad og later som ingenting. Heller ikke når voldtektsmannen igjen tar kontakt, er politiet et tema. Michèle vil ordne opp selv.
Og når hun finner ham, velger hun kattens langdryge lek med musen.
Det opplagte er å se Michèle som en slags sosiopat. Hun lever ikke opp til de sosiale normene om hvordan en kvinne skal reagere og oppføre seg. For eksempel når de blir voldtatt. Og nettopp derfor vekker hun heller ikke medfølelsen som «riktige» offer møtes med, heller med mistenksomhet.
Men hvorfor er det så provoserende når mennesker generelt, og kvinner spesielt, reagerer utenfor den sosiale normen?
Nederlandske Paul Verhoeven har tradisjon for kontroversielle filmer om sterke, men sosialt ukorrekte kvinner, for eksempel «Basic Instinct» og «Showgirls». Og franske Isabelle Huppert har framstilt flere slike: Rollen i den sjokkerende «Pianolærerinnen» går som et ekko gjennom «Elle». Møtet mellom Verhoeven og Huppert er dynamitt, de gjør hverandre formidable i denne studien av en svært uvanlig kvinne.
Etter den skremmende, dramatiske starten, blir voldtekten og hevnen tonet ned. Mennesket Michèle overtar: kjølig, småpervers og hensynsløst ærlig. Full kontroll. Hatet og begjært. Hun kan tolkes både i et feministisk og humanistisk perspektiv.
«Elle» har en elektrisk uforutsigbarhet, som iblandet humor, uhygge og et snodig knippe bipersoner gir en flott film. Der Hupperts sterke og troverdige spill er minst halve opplevelsen.