The Great Wall
Dette er en av de filmene som reddes av det visuelle, men som begynner å skrive seg inn i glemmeboken så snart man har forlatt kinosalen. I sentrum av handlingen, som foregår en gang på 1400-tallet, finner vi de to leiesoldatene og småskurkene William (Matt Damon) og Tovar (Pedro Pascal), som har reist fra Europa til Kina for å få tak i det sagnomsuste svarte pulveret som kan brukes til å sprenge ting med.
Før de vet ordet av det, blir de angrepet av et hissig, grønt monster, og kort tid etter er de tatt til fange av en fargerik og gravalvorlig vaktstyrke på den kinesiske mur. Det viser seg snart at muren er reist for å beskytte landet mot svermer av de samme grønne uhyrene, som stadig angriper i organiserte og effektive formasjoner, ikke ulikt hærene av orker i «Ringenes Herre»-filmene. Ifølge et gammelt sagn representerer de en slags gudenes straffedom fordi menneskene ble for grådige. Det passer som hånd i hanske med moralen i historien, hvor vår vestlige helt lærer å kjenne igjen andre verdier enn de materielle i møte med sine kinesiske fangevoktere. Ja, det er akkurat så banalt og klisjépreget som det høres ut. Damon er prototypen på den forutsigbare antihelten, mens en kapasitet som Willem Dafoe av ubegripelige grunner gjemmes bort i en meningsløs birolle. Det hjelper heller ikke at de kinesiske soldatene med få unntak forblir anonyme og karikerte, som om de alle var viljeløse statister i egne liv.
Det filmen mangler i innhold, kompenserer den heldigvis for i form. Actionsekvensene er storslåtte og underholdende, naturbildene er fantastiske og regissør Yimou Zhangs fargebruk er virkelig noe helt for seg selv. Som tullballaction er dette med andre ord mer enn godkjent. Som stoff til ettertanke er det derimot langt, langt ute på jordet.