Sjanger: Biografisk drama. Nasjonalitet: USA 2016. Regi: Pablo Larrain. Manus: Noah Oppenheim. Skuespillere: Natalie Portman, Peter Sarsgaard, Greta Gerwig, Billy Crudup, John Hurt, Richard E. Grant, John Carroll Lynch, Beth Grant, Max Casella, Caspar Phillipson. Lengde: 1 time 40 min. Aldersgrense: 12 år.
Rett etter at hennes manns blod og hjernemasse hadde sprutet over henne i den åpne kortesjen gjennom Dallas, er en nummen og blodstenkt Jackie Kennedy vitne til at USAs visepresident Lyndon B. Johnson blir tatt i ed som USAs nye president. Når hun endelig snakker, er hun mest opptatt av hvilket kaliber det var på kulen som nettopp hadde drept hennes mann og lagt hele hennes tilværelse i grus.
Sånn kan sorgen og sjokket slå ut.
I tillegg til å gi en ny vinkel på et av de mørkeste øyeblikkene i amerikansk historie, er «Jackie» et unikt og gripende portrett av sorgens og sjokkets universelle fasetter. Takket være et godt manus, og Natalie Portmans utrolige portrett av den tidligere førstedamen.
Attentatet på USAs president John F. Kennedy i Dallas i 1963 er en av tidenes mest sjokkerende nyhetshendelser, og fortsatt et amerikansk traume. Det har vært gjenstand for utallige filmer, bøker og konspirasjonsteorier. Han var bare president i drøye tre år, men står igjen som en av de mest ikoniske og myteomspunnede i rekken.
Hans kone Jaqueline Kennedy er ikke mindre ikonisk, og er fortsatt en av verdens mest berømte kvinner. Allerede i samtiden var hun en kjent sosietetskvinne, berømt for sin eleganse og stil. Som førstedame ble hun raskt et moteikon. Hun brukte mye av sin tid på å restaurere og ominnrede Det hvite hus.
– Bare det aller beste er godt nok for Det hvite hus, sa hun i en dokumentar om restaureringen. Det mottoet skulle vise seg å følge Jackie inn i sorgen også.
«Jackie» tar for seg én uke i Jackie Kennedys liv, antakelig den verste. Rammen rundt historien er det første intervjuet hun ga til en navnløs journalist (Billy Crudup) en uke etter drapet. På svært elegant vis utspiller det politiske og begravelsespraktiske dramaet seg rundt intervjusituasjonen. Den blir en arena for spørsmål og refleksjon rundt hendelsene, samt Jackies egne tanker og følelser.
Resultatet er et rått og mangefasettert portrett av en kvinne som nok var både mye tøffere og mye reddere enn det verdig sørgende bildet omverdenen fikk av enken i de tragiske novemberdagene. En kvinne, som i tillegg til å måtte ta stilling en million praktiske ting rund begravelse og gravsted, også var svært opptatt både av sin manns og sitt eget ettermæle. Og de slagene hennes egen religiøse tro hadde fått.
Chilenske Pablo Larrain, som står bak filmer som «El Club» og «Neruda», debuterer her med et brak som regissør for en engelskpråklig film. Nydelig tidskoloritt, god rollebesetning og en ikke altfor høflig tilnærming til et amerikansk ikon, gjør sammen med et glitrende manus «Jackie» til en både visuelt flott og historisk interessant film.
Men det er de små detaljene som gjør mest inntrykk i «Jackie», og her er Natalie Portmans innsats helt avgjørende. Den slående visuelle likheten er én ting, ansiktsuttrykkene med undertrykt redsel og sorg en annen. Men aller størst inntrykk gjør stemmebruken. Fra ungpikeaktig hvisking til metallisk hardhet der det trengs. Men alltid med denne forfinede elegansen som preget Jackie Kennedy. Også i hennes private sorg, som tross alt var like menneskelig og skiftende som alle andres.