Sjanger: Drama/thriller. Nasjonalitet: USA 2016. Regi: Stephen Gaghan. Manus: Patrick Massett, John Zinman, Stephen Gaghan. Skuespillere: Matthew McConaughey, Bryce Dallas Howard, Rachael Taylor, Edgar Ramirez. Lengde: 2 timer. Aldersgrense: 9 år.
Gullfeber, altså. Vi har hørt og lest mye om det. Klondyke og de gamle gullrushhistoriene lever jo ennå i populærkulturen. Men «Gold» byr på en gullfeberhistorie fra vår egen tid, der moderne børs og kapitalisme spiller en minst like stor rolle som det gylne metallet. Resultatet er en utrolig, overveldende og svært underholdende filmhistorie om en rystende gullskandale fra 90-tallet, løselig basert på virkelige hendelser.
Historien om gullskandalen fortelles i sin helhet gjennom Kenny Wells (Matthew McConaughey) , arvingen til et tradisjonsrikt gruvefirma i Reno, Nevada. Da han på grunn av dårlige tider og dårlig stell nesten har kjørt familiebedriften i grøfta, satser han sine siste kredittkortslanter på et desperat eventyr: teorien til en geolog han knapt kjenner, om en gullåre i den indonesiske jungelen.
Wells skaffer risikokapitalen og geologen Michael Acosta (Edgar Ramirez) stiller med kompetanse og kontakter når de sammen leter etter gullåren dypt inne i Indonesias jungel. Risikoen er enorm, motgangen likeså. Men da de endelig finner gullet, utløses først denne vanvittige lykkefølelsen som man skal ha det til bare kan oppnås ved å finne gull. Så kommer rushet: Rikdommen. Storkarfølelsen. Kvinnene. Investorene. Børsnoteringen. Og så kommer skandalen.
Mannen som bærer denne historien nesten alene, er Matthew McConaughey. Han som i en årrekke «solgte» lettbeinte romantiske komedier med sin sex appeal før han ble anerkjent, viser igjen hvilket formidabelt register han har.
Men også denne gangen handler det mye om utseende med Matthew, dog ikke sex appeal. Til tross for at han ikke nødvendigvis spiller en kjent person fra virkeligheten, har noen funnet det viktig å utstyre ham med både vom, hentesveis og skjev tann for å gjøre ham troverdig som den eventyrlige harrytassen Kenny Wells. Det virker litt for mye, men okei. Det samme gjelder til en viss grad hans elskede Kay, sjarmerende portrettert av Bryce Dallas Howard. Hun sverger til den mest flamboyante 80-tallsstilen med permanentkrøller og brede skuldre helt til slutten av 90-tallet. Med tilhørende festlig humør.
Sånn ser altså sjarmerende, lett naive og enkle elefanter i den striglede børsminimalismens porselensbutikk ut. De får vår fulle sympati.
«Løselig basert på virkelige hendelser», ja. Den virkelige historien om denne gullgruveskandalen fant sted i Canada, og kalles Bre-X skandalen. I frykt for å bli saksøkt er navn og stedsangivelser endret. Dermed antas det at det meste av personegenskaper og karaktertrekk er skapt av manusforfatterne, og for den muntre underholdnings skyld er historien heler ikke fulgt helt i mål.
Ved første øyekast er «Gold» litt av en gullklump. Likevel sitter en til slutt igjen med en følelse av å ha sett noe ganske så ordinært og forglemmelig.
At mange tråder forblir uforløst er én årsak. Men den viktigste er at filmens tragedie ikke er tatt på alvor. I iveren etter å skildre Wells’ på alle måter storslagne persona på sin berg-og-dalbaneferd gjennom kapitalismen, feier man for lettvint over de menneskelige aspektene: Forholdet mellom Kenny og Kay. Og ikke minst de menneskelige konsekvensene for alle småinvestorene og de på mellomnivå i børssystemet.
Akkurat som Kenny var de drevet av drevet av grådighet, javel, men også av optimisme og en drøm om å få være med på den amerikanske drømmens karusell.