Originaltittel: Geu-mul. Sjanger: Spenningsdrama. Nasjonalitet: Sør-Korea 2016. Regi og manus: Kim Ki-duk. Skuespillere: Ryoo Seung-bum, Young-min Kim, Lee Won-keun, Guyhwa Choi. Lengde: 1 t. 52 min. Aldersgrense: 15 år.
En gang fantes bare Korea. Men siden 1945 har landet vært delt i kommunistiske Nord-Korea og kapitalistiske Sør-Korea. Grensen går
midt i en elv. Der drar en familiemann i Nord-Korea ut for å fiske hver dag. En dag setter fiskegarnet seg fast i motoren. Båten driver over grensa til sør. Dermed starter et storpolitisk drama som godt kunne vært en absurd komedie, men som fortelles som det den er: en personlig og politisk tragedie.
For i sør er fiskeren en mulig spion. Hvis ikke, vil de gjerne innkassere en kapitalistisk seier over kommunismen ved å få ham til å hoppe av. For eksempel ved å friste med overdådig mat, neonlys og kjøpesenterkultur.
Men fiskeren vil bare hjem til familien i nord. Og vel hjemme møter han de samme mistroiske avhørsmetodene. Er han en spion? Hva har han røpet i sør? Fiskeren er blitt en brikke i et storpolitisk maktspill, der både politiske styresett, mediedekning og ideologi ligger i potten.
Den anerkjente sørkoreanske filmregissøren Kim Ki-duk (56) er kjent for å utforske konsekvensene av valg og oppførsel, gjennom minimal bruk av dialog. Men i «Fanget i nettet» (teit og misvisende tittel, hvorfor ikke bare «Garnet», som er den direkte oversettelsen?) spiller derimot dialogen en svært stor rolle.
Men underveis glemmer han hvilken historie han ville fortelle. Bort med nøktern troverdighet, plutselig forteller han heller med blod og tårer. Tror han ikke at vi kan bli engasjert uten å gjennom en ond skillingsvise? Eller så tviler han på at vi forstår poengene. Dermed hamres de inn. Avhørslederne blir skrekkmonstre med personlig agenda. Fiskeren er vekselvis verdens mest rettskafne mann og naiv tulling, alt etter hva som passer filmens følelsepatos best.
Men ved å «krydre» historien med vold og ondskap, flyttes i stedet vårt engasjement fra det universelle til fæle enkeltpersoner og -hendelser, for deretter å dovne hen i ren utmattelse.
Men likevel en (svak) firer, altså. For sterke skuespillere, og for det som tross alt er en sterk påminnelse om hva kulturell, politisk og nasjonal mistro kan føre til for både enkeltmennesker og global fred og forståelse.