Originaltittel: The rules for everything. Sjanger: Drama/komedie. Nasjonalitet: Norge 2016. Regi: Kim Hiortøy. Manus: Kim Hiortøy og Ilse Ghekiere. Skuespillere: Natalie Press, Tindra Hillestad Pack, Pavle Heidler, Ingrid Olava Brænd Eriksen, Petter Width Kristiansen, Kaveh Tehrani. Lengde: 1 time 27 min. Aldersgrense: 9 år.
Det er regler for absolutt alt, tenker ti år gamle norske Storm. På engelsk.
For trær. For atomer. For døden. Og det er reglene som gjør verden kaotisk. Mens Kim Hiortøy, hittil først og fremst kjent som musiker og illustratør, har spillefilmdebutert som regissør med en film som absolutt ikke følger konvensjonelle og filmregler. Tvert imot: «The rules for everything» vingler lekent og frekt mellom det absurde, det tragiske, det pretensiøse, det filosofiske og det flyktige på sin egen måte. Resultatet er ikke perfekt, og det er fint. Kanskje er den vond å «selge» til et stort publikum, og det er synd.
I «The rules of everyhing» går det ubesværet både på engelsk og norsk, uten at det blir gjort noe nummer av det. Smil finnes omtrent ikke, men den er lattervekkende morsom med sine tragisk-absurde episoder. Så hva handler «The rules of everything» om, sånn ytre sett? Her kommer dette «vanskelig å selge» inn. For «en filosofisk flettverksfilm om livet, døden, sjakk og relasjoner», hva innebærer egentlig det?
Først og fremst at vi møter en rekke mer eller mindre snåle mennesker som er knyttet løsere eller fastere til hverandre. Filmens forteller er 10 år gamle Storm, som funderer masse på hvorfor ting er er som de er og går som det går. Storm mister sin far i en tragisk-absurd episode, som utløser et skred av sidespor og nye, fascinerende folk. Sentrale er Storms lærer og sjakkmester, fint spilt av artisten Ingrid Olava. Og Storms mor (Natalie Press), som vikler seg inn i selvhjelpsbransjens absurditeter.
Her er så mye å ta inn over seg! Kanskje litt i meste laget, innspillene og utspillene og tankene kommer så tett at de kanskje fyker litt flyktig forbi.
For underveis blir en også opptatt av å nyte ukonvensjonelle kameravinkler og -utsnitt og fabelaktig musikk.
Hiortøy har et godt øye for fascinerende fjes. Men aller mest imponerer han med sin frekke gå rett på-holdning. Her er ikke antydning til publikumsfrieri eller korrekthet. Hiortøy er ikke redd for å være pretensiøs, ukorrekt og frastøtende. Han viser heller hvor mye stilig som kan skje nettopp når man bryter uskrevne regler og konvensjoner.
Sånt blir det fin film av!