Sjanger: Thriller. Nasjonalitet: Norge 2016. Regi og manus: Stig Svendsen. Skuespillere: Kari Bremnes, André Sørum, Anders Bang, Kim Sørensen, Jørgen Langhelle, Eirik Hivju m.fl. Lengde: 1 time 34 min. Aldersgrense: 9 år.
For alle som har levd en stund, er Kings Bay-ulykken et sagnomsust begrep, først og fremst historisk-politisk. Den veltet nemlig Einar Gerhardsens regjering på grunn av manglende utbedring av sikkerhet.
21 gruvearbeidere mistet livet i en gasseksplosjonen i en gruve på Svalbard i 1962. Årsaken til eksplosjonen er fortsatt uklar.
Ulykken skjedde en uke etter den såkalte Cuba-krisen, altså da den kalde krigen var på sitt mest iskalde. Og når Sovjetunionen var tett på Svalbard, sier det seg selv at Kings Bay er perfekt for storpolitiske hypoteser og konspirasjonsteorier.
Egentlig rart at ingen har kommet på det før Stig Svendsen bestemte seg for å realisere drømmen om å lage en skikkelig politisk thriller ala «Alle presidentens menn» (basert på virkeligheten) eller «Orions belte» (fiksjon) med utgangspunkt i ulykken.
Ideen er god, og gjennomføringen er tidvis både smart og effektiv. Men det viser seg å være et tveegget sverd å dikte opp konspirasjoner rundt en faktisk hendelse som har vært såpass betent. Grensene mellom virkelighet og fiksjon blir for uklare, og det går utover både filmens totale troverdighet og engasjement. Presenterer Svendsen en teori og/eller debattinnlegg om de politiske sidene av ulykken, eller vil han bare by på halvannen times spenning? Svendsen ender opp med et historie som er verken eller: spennende nok å følge et godt stykke på vei, men som ender med ikke å ha den nødvendige indre logikken.
Handlingen i «Kings Bay» skjer i nåtiden. Men Svendsen har valgt et både visuelt og fortellende formspråk som ble oppbrukt i sjangeren på 70- og 80-tallet. I klikkjournalistikkens og Wikipedias tidsalder blir den for gammelmodig, akkurat som også Kings Bay-ulykkens relevans som politisk sprengstoff i dag blir for søkt.
Den vanligvis så sofistikerte artisten Kari Bremnes er veldig god som Nordlys-journalisten Harrieth Hansen, en litt sliten og kanskje drikkfeldig kvinne på randen av å miste yrkesgnisten. Den dagen hun får noen gamle lydbånd anonymt i posten, tennes likevel den gode, gamle journalistgnisten i henne. Med en autoritær redaksjonssjef som bare et opptatt av klikksaker og unge krefter, må Harrieth kjempe en kamp på mange fronter for å få gå videre med saken, som viser seg å handle om en mulig storpolitisk konspirasjon rundt Kings Bay-ulykken som skjedde 54 år tidligere. Og etter hvert vikles hun og hennes unge, russiskkyndige kollega Oscar Stokstad seg inn i en kamp på liv og død. Målet deres er å få sannheten på trykk. Andres mål er å forhindre det. På liv og død.
Det gjør ofte vondt for journalister å se yrket vårt framstilt på film, fordi måten det jobbes på skildres så karikert og fjernt fra den virkeligheten vi kjenner. Sånn må det nok være for dramaturgiens skyld, og mange typer yrkesutøvere kjenner nok på det samme.
Men akkurat skildringen av pressemiljøet og arbeidsmetodene kommer «Kings Bay» relativt greit fra, og det er i den journalistiske jakten på kilder og spor at spenningen ligger. At det går så lang tid før man får ta del i det store bildet i saken, bidrar til å holde på spenningen.
Men så faller filmen sammen som en stakkarslig sufflé i et virvar av logiske brister og stadig villere insinuasjoner, og hendelser som er for drøye selv for en reinspikka oppdiktet historie laget bare for spenningens skyld. Slutten er bare.... utilgivelig. Og så drøy at den blir ufrivillig morsom.