Sjanger: Mafiadrama. Nasjonalitet: USA 2016. Regi og manus: Ben Affleck. Skuespillere: Ben Affleck, Zoe Saldana, Elle Fanning, Brendan Gleeson, Chris Cooper, Sienna Miller m.fl. Lengde: 2 timer 8 min. Aldersgrense: 15 år.
Ben Affleck må være velsignet med et behagelig selvbilde, av typen «det ser kjekt ut, det gjør jeg». Så langt har det skaffet ham en riktig så filmfin karriere, og til og med Oscar både som produsent (Argo) og manusforfatter (Good Will Hunting). Han har også kommet godt fra det som regissør av «Gone baby gone» og «Argo». Men med «Live by night» har han bitt over altfor mye. At filmen basert på Dennis Lehanes roman er blitt en middelmådig parentes i USAs store og stolte mafiafilmkatalog, skyldes i stor grad slapp og idéfattig innsats fra Affleck.
Han har altså selv påtatt seg hovedrollen som Joe Couglin, sønnen til Bostons politiinspektør. Som soldat i første verdenskrig innser han at krig er meningsløst, og derfor blir han heller raner. Så kommer forbudstiden, og Joe involveres i både irsk og italiensk mafia i hjembyen Boston. Ferden går videre til Tampa i Florida, der han bygger opp et imperium på smuglersprit og barer. Bare for å havne i krig med både Ku Klux klan, den nyfrelste predikanten Loretta (Elle Fanning) og rivaliserende mafiaklaner.
Eposet «Live by night» følger gangsteren Joe opp- og nedturer i underverdenens forretningsliv, samt hans forhold til kvinner, venner og fiender. Men Affleck greier aldri å gjøre Joe til en interessant rollefigur. Han vekker heller ikke sympati med sin underliggende selvmedlidenhet, og motivasjonen hans forblir uklar.
For å gi farge til det noe vinglete, men tradisjonelle og eposet, er det også pøst på med for mye tidskoloritt: selv om kalenderen viser 1929 gikk vel ikke alle kvinnene med tilnærmet like perlekjeder og pannebånd? Og dialekter! Alt for mye både irsk og italiensk hos andregenerasjonsinnvandrerne blir bare støy.
Det beste en kan si om «Live by night» er at filmen har noen interessante biroller, for eksempel predikanten Loretta og Klan–tullingen RD (Matthew Maher). Filmen er tidvis også glossy-lekker å se på. Og det skjer jo ting her, den er sjelden kjedelig.
Men du verden så mange lettvinte klisjeer i en film blottet for visjon. Og med så mange fantastiske mafia- og forbudstidsepos som allerede finnes, hva skal vi egentlig med et middelmådig uten noe å si?