Originaltittel: I, Daniel Blake. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Storbritannia 2016. Regi: Ken Loach. Manus: Paul Laverty. Skuespillere: Dave Johns, Hayley Squires, Dylan McKiernan, Briana Shann, Kate Rutter, Sharon Percy, Kema Sikazwe. Lengde: 1 time 40 min. Aldersgrense: Tillatt for alle.
Grå og sint sosialrealisme fra Storbritannias nederste sosiale lag er for lengst blitt regissøren Ken Loachs (79) varemerke. Filmene hans er alltid en sterk og viktig stemme for dem det er så lett å glemme og avfeie, og de er alltid så utsøkt rollebesatt at de føles dokumentariske.
Noen ganger har Loach vært for grå eller sentimental, andre ganger for sint for sitt eget filmatiske beste. Men med «Jeg, Daniel Blake», som vant den gjeve Gullpalmen i Cannes i fjor, har Loach funnet en flott balanse for å engasjere, informere og underholde på en gang. Men humoristisk frustrasjon og sarkastisk raseri skildrer han en skremmende og håpløs situasjon for uforglemmelige personligheter.
Daniel Blake (59) har 40 års erfaring som snekker da han får hjerteinfarkt på jobben og faller ned fra et tak. Nå trenger han for første gang hjelp av (velferds)staten. Det gjør også alenemoren Katie, som er fattig og nedslitt til beinet etter flere år uten jobb. De to blir kjent gjennom felles avmaktsfølelse over det de opplever som et helt ugjennomtrengelig og umenneskelig byråkratisk system, og utvikler et sterkt vennskap.
«Jeg, Daniel Blake» handler ikke om politikken og tanken bak velferdsstaten, men om hvordan det føles for «klienten» å forholde seg til den. Litt av en grøsser, viser det seg.
Hvert iskalde møte med saksbehandlerne er som en evigvarende skjennepreken. Ingen lytter. Prosedyren, skjemaet og ventemelodien på telefonen er Gud. Alle har glemt hvorfor velferdssystemet fins.
Selv om Norge nok har et mye bedre velferdssystem enn Storbritannia, er det mange episoder fra moderne hverdagsliv her som vekker både absurd og vond gjenkjennelse.
Å lage en så severdig og sterk film om den byråkratiske vandringen fra etat til etat, fra ydmykelse til ydmykelse, er ikke mindre enn en bragd. Gjennom finstemte menneskeportretter gir den et unikt og realistisk flue på veggen-innblikk i en kultur på fullstendig feil spor.
Så takk for at Ken Loach fortsatt påtar seg å fortelle disse «små» historiene.