The Autopsy of Jane Doe Skrekkfilm. Med: Emile Hirsch, Brian Cox, Ophelia Lovibond, Michael McElhatton, Olwen Kelly, Jane Perry. Regi: André Øvredal. USA, 2016. Lengde: 1 t. 26 min. Aldersgrense: 15 år
Regissør André Øvredal, mest kjent for «Trolljegeren» fra 2010, følger skrekkfilmenes sjangerregler på godt og vondt i sin nye film. Denne filmen har sånn sett alt: Uoppklarte drap, et uidentifisert lik, overnaturlige elementer, hovedpersoner som blir fanget på lite ideelt sted og rikelig med plutselige lyder og kameraskifter som skal få oss til å hoppe i stolene. Sistnevnte moment kan bli noe anstrengende, spesielt når det bare brukes til å etablere en foruroligende stemning i de innledende scenene. Den stemningen hadde vi klart å finne i alle tilfeller, for historien som utfolder seg er ikke av det lystige slaget.
I sentrum av handlingen finner vi en far og en sønn som jobber som obduksjonsteknikere i sin gamle familiebedrift. En kveld kommer den lokale lensmannen inn med en hastesak, et lik av en ukjent, ung kvinne. Hun har ingen ytre tegn på skader, men etter hvert som de begynner å undersøke diverse indre organer, viser det seg at det er noe spinnhakkende galt et sted. Ubeleilig nok blåser det opp til storm omtrent samtidig, noe som igjen isolerer de to i likhuskjelleren, som det blir mer og mer klart at ikke er noe blivende sted.
Brian Cox er glimrende som den i utgangspunktet sindige og jordnære seniorobdusenten, mens Emile Hirsch, som spiller sønn og lærling, har litt mer å gå på. Det oppstår et par stirre undrende ut i luften-øyeblikk som balanserer farlig nær parodien til tider, men stort sett lander han på rett side.
Det er kanskje overflødig å anføre at dette ikke er filmen for deg som sliter med å se operasjonsbilder og andre situasjoner hvor det utforskes hvordan folk tar seg ut på innsiden. Det er like fullt et effektivt grep for å bygge opp og rive ned skillet mellom hovedpersonenes nøkterne realisme og de overnaturlige hendelsene de blir tvunget til å forholde seg til etter hvert som realitetene utfolder seg i all sin gru. Så får vi heller bære over med en del logiske brister, og at de personlige historiene aldri blir mer enn halvkveda viser uten synlig relevans for handlingen.