Lion
Med: Dev Patel, Rooney Mara, Nicole Kidman.
Regi: Garth Davis
USA, 2016
Lengde: 1 time, 58 minutter
Produksjonsår: 2016
Aldersgrense: 9 år
Garth Davis bruker gamle knep i sin debutfilm, «Lion». Han åpner de to timene han gir oss med bilder av jorden fra oven - vi ser hav og klipper, veier og skoger, åpne landskaper. Og plutselig, en liten gutt som løper.
Dette er guttens historie, beretningen om den fem år gamle inderen som ikke finner hjem igjen, blir adoptert til Australia, og takket være Google Earth klarer å spore opp igjen sin biologiske familie 25 år senere.
Historien kan kjøres i mange grøfter når du har et slikt materiale, særlig når det er basert på en sann historie. Det kan fort bli altfor tåredryppende. Det kan lett bli en glorete fattigdomsidyll av typen «de er fattige, men de har jo hverandre - de er lykkelige - de smiler mye mer enn vi gjør».
Men Davis styrer utenom, først og fremst fordi han ikke faller for alle fristelsene underveis. Han er jordnær i sin skildring av indisk landsbygd, han er ærlig når han skildrer brødrene og moren som jobber dag og natt for å holde liv i familien, han våger gi oss lange scener uten dialog - bilderekker som driver filmen framover, stort sett uten å være overtydelig midt i det store (melo)drama vi er vitne til.
Utfra forhåndsomtalen kan vi tro at «Lion» aller mest er historien om den voksne adoptivsønnen som finner tilbake til barndommen, men halve filmen handler om tiden før han blir adoptert; om hans liv i familien og månedene han er mutters alene blant millionene i storbyen Kolkata (tidligere Calcutta). Her bærer femåringens uttrykksfulle ansikt store deler av fortellingen på imponerende vis.
Et par tiår senere følger vi gutten som student, i hans australske adoptivfamilie. Dermed utvider historien seg, nå handler det ikke bare om gutten (Dev Patel fra «Slumdog Millionaire») og hans jakt på fortiden - minst like, om enn i små sekvenser, skildres spenningen mellom adoptivmor (superstjernen Nicole Kidman) og adoptivsønnens jakt på en annen mor. Det utløser dårlig samvittighet og fravær, taushet og misforståelser, anklager og angst.
Og det viser at Kidman er en stor skuespiller som ikke trenger store fakter for å trenge gjennom. På samme måte er filmen stillferdig midt oppi alle de svære følelsene. Se den.