Assassin’s Creed
Action/Eventyr/Sci-Fi Skuespillere: Michael Fassbender, Marion Cotillard, Essie Davis, Jeremy Irons, Brendan Gleeson, Charlotte Rampling. Regi: Justin Kurzel USA, 2016. Lengde: 1 t. 55 min. Aldersgrense: 12 år
Jeg har tidligere kritisert flere dataspill for å prøve å være filmer. Det er ikke alltid vellykket å forsøke å forene to formater som tross alt er så ulike hverandre. Det har da også vist seg vanskelig å filmatisere kjente spillserier, og forsøkene har stort sett blitt lunkent mottatt. Dermed var forventningene ganske lave, og sånn sett kan man jo si at Justin Kurzels «Assassin’s Creed» innfrir. Dette er en røverhistorie så fjernt fra alt som kan ligne virkelighet og logikk som man kan komme, men noen ganger skal man som kjent bare la seg underholde. Og på det område innfrir filmen til tider, hadde det bare ikke vært så mye visuell støy å forholde seg til.
Vår hovedperson er Callum Lynch (Michael Fassbender), som blir henrettet med giftsprøyte som voksen etter en noe trasig start på livet. Til sin store overraskelse våkner han faktisk opp igjen, og det viser seg at han er internert i et forskningslaboratorium hvor en ambisiøs, ung kvinner prøver å utrydde menneskelig ondskap ved hjelp av en slags tidsmaskin. Så kommer det fram at vår helt stammer fra en hemmelig sekt som har forsøkt å nedkjempe en annen sekt i mange århundrer. Stridens eple er faktisk et eple, det fra Edens hage, som skurkene i denne historien vil ha tak i for å kunne utrydde menneskers frie vilje og dermed gjøre dem til medgjørlige roboter. Ja, det er like ellevilt som det høres ut.
Lynch kastes i alle tilfeller tilbake i tid hundrevis av år, og tar form av en forfader som forsøker å unnslippe den spanske inkvisisjonen og redde eplet. Det gir oss noen spektakulære actionscener som låner friskt og ganske vellykket fra spillene de er basert på. Men de som har prøvd å se på når noen andre spiller spill, vet at dette er noe man kan bli ganske trøtt i hodet av etter en stund. De som har spilt en del selv, vet at man ikke nødvendigvis er så opptatt av personene i spillet og historien i seg selv, at det handler mer om å mestre oppgavene og komme seg helskinnet videre. Slik er det her også. Slitsomt å se på, og en historie og folk det er lett å forholde seg fullstendig likegyldig til.