Manchester by the Sea Drama Skuespillere: Casey Affleck, Michelle Williams, Kyle Chandler, Lucas Hedges, C.J. Wilson. Regi: Kenneth Lonergan USA, 2016 Lengde: 2 timer, 17 minutter. Aldersgrense: 12 år
«Manchester by the sea» har tatt sitt navn fra den amerikanske småbyen med samme navn. Det er også i denne lille kystbyen i Massachusetts, et sted hvor alle tilsynelatende kjenner alle, at det meste av handlingen utspiller seg. Hovedpersonen er Lee Chandler (Casey Affleck), en mutt, innesluttet type som bor i en sliten kjellerleilighet og jobber som vaktmester i noen boligblokker i Boston. Han lar seg lett irritere over sine oppdragsgivere (ofte med rette), og fritiden tilbringes med å drikke øl alene på puben og yppe til bråk. Når han så får en telefon fra sykehuset om at broren ligger for døden, hiver han seg i bilen og drar hjem til Manchester-by-the-sea, hvor han uforvarende får ansvaret for sin tenåringsnevø når broren dør.
Hjemkomsten er, omstendighetene tatt i betraktning, lite gledelig, men det er mer som ligger bak Lees åpenbare motvilje mot å oppholde seg der og omgås menneskene som bor der. Gradvis avslører regissør Kenneth Lonergan deler av Lees fortid, gjennom nåtidig dialog og hyppige tilbakeblikk. Tilbakeblikkene viser en ganske annen mann, en glad og spøkende familiefar som drar på fisketur med nevøen og utviser stor entusiasme for å være sammen med familie og venner. I de nåtidige klippene får vi vite at han nå er skilt, og at det er et eller annet som ikke stemmer. «Er det DEN Lee Chandler?», sier folk når han dukker opp, med dårlig skjult forferdelse. Den gradvise oppbyggingen er laget på en så elegant og følsom måte at den største avsløringen treffer på skikkelig ubehagelig vis i magen.
Hjemkomsten blir skildret på en nøktern og stillferdig måte, hvor det kjølige vinterlandskapet speiler kulden som har tatt bolig i Lee og som nekter å slippe taket. Takket være Afflecks ypperlige rolletolkning, blir vi kjent med en mann som vet hvordan han burde oppført seg, men som ganske enkelt ikke får det til. I likhet med flere av de andre rollefigurene sliter han med å finne de rette ordene, og ender gjerne opp med å bli frustrert over at han ikke klarer å uttrykke hva han føler. Han har murt seg inne i sitt eget tungsinn, og de spredte forsøkene på å komme seg på beina og samle seg, faller tungt til jorden. Det ender ofte med at han utagerer i sinne, eller at han lukker seg helt, selv om det hele tiden er tydelig at han faktisk forsøker å hente seg inn.
Nevøen, 16 år gamle Patrick (Lucas Hedges), representerer på sin side lyspunktet, det som tross alt får livet til å gå videre. Etter hvert som Lee blir tvunget til å oppta forholdet til ham, tvinges han gradvis ut av sitt eget mørke. Den nye rollen som forsørger av en tenåring byr på rikelig med morsomme og pinlige situasjoner. Han må plutselig prøve å finne ut hvordan man forholder seg til en livsglad tenåring som med den største selvfølgelighet sjonglerer med to kjærlighetsforhold og som ber onkelen oppholde den enes mor, slik at de unge skal få seg en liten halvtime i høyet. Han opplever også hvordan det er å bli redusert til privatsjåfør og minibank, men som plutselig er den eneste som kan hjelpe når de forsinkede reaksjonene på farens død begynner å melde seg for den unge gutten.
Lonergan kunne sikkert gjort det enkelt og laget en solskinnshistorie om hvordan alt går bra når man bare får noen å bry seg om, og hvordan alle kan komme seg igjennom den tunge tiden hvis de bare går inn for det. Dette er heldigvis ikke den typen film. I stedet gir den rikelig med stoff til ettertanke, og behandler varsomt temaet om hvor mye et menneske egentlig kan tåle.