Gabriel Iglesias, ’FluffyMania World Tour’, DBNB Arena, publikum: Ca 3500, spilletid: 2 timer og 30 minutter ink. oppvarmere og pause.
Etter én god oppvarmer, én halvgod oppvarmer og en 25 minutters reklamepause fra Kjibavigå, eksploderte DNB Arena. Inn kom Fluffy, en hawaii-skjorte-kledd mann som ble mottatt som en korttids Messias hos de lattertørste, oppdressa og usedvanlig lattervillige billettløserne i håkkihallen.
Gabriel «Fluffy» Iglesias har gått fra å spille for 600 til 1100 til 4000 mann i Stavanger, og allerede når han entrer scenen reiser halvparten av publikum seg opp og trampeklapper. Tidligere besøk, kombinert med YouTube, har gjort ham til en høyt elsket fyr, og det er mye å elske. Det er ingen elefanter i rommet, for Fluffy selv spøker med sin egen kroppsmasse så ofte han kan. Det er veldig avvæpnende med måten har både bruker den store kroppen, og spøker med den. Vekta er en av et par effektive repetisjonsøvelser han har som fungerer veldig godt. At han har meksikansk opphav er en annen. Vi vet nok ikke helt hvordan det er å være en hombre fra sør for grensa, men vi har sett nok amerikansk film og tv til å forstå vitsene om når han, nok en gang, blir stoppet av politiet.
Fluffy er en historieforteller. En god historieforteller. Noen ganger forteller han raskt og rett til poenget, men showet hans bygges hovedsaklig rundt tre-fire fortellinger med sine snåle stikkveier. Han lar publikum puste litt mellom hver gang det kommer et støt, og når de først kommer er de effektive. Han også - selvsagt - noen spesialhistorier fra Norge som smisker godt med oss. Midnattsol, norske fengsler og et besøk på Dressmann XL. Gode observasjoner, godt fortalt og ekstatisk godt mottatt av et publikum som var ekstremt på tilbudssiden. Noen ganger var publikum til og med bedre enn artisten, og den setningen har jeg ikke skrevet om Stavanger før.
Vår amerikanskmeksikanske venn nærmer seg aldri noe særlig kontroversielt, med unntak av en historie om hasjrøyking med Snoop Dogg - og sin egen sønn. Resten er ting og observasjoner fra hans egen hverdag, folk han treffer, steder han reiser og ting som tilfeldigvis skjer. Han er en kosebamse, en mild og mjuk fyr som til og med bruker noen minutter på å minne folk om å ta kontakt med folk de ikke er på talefot med. Litt i overkant Philadelphia-ost-mykt for noens smak, men han er god på det han gjør. Jabbå har litt hjelp av at han lager litt lydeffekter her og der, et lite ekstra piff til historiene. Ansiktsuttrykket bruker han effektivt, de samme med megetsigende små pauser. Kjente triks - og gode triks. Rutinen fra show over hele verden er også tydelig. Han snakker ikke for fort, ikke for amerikainternt og bruker ikke ordspill man må ha gått engelsklinjå for å forstå. Noen av oss forstår ikke helt opplegget med wrestling, men historien hans handler og folk - og om toaletter - noe vi alle vet litt om og kan le av.
Til slutt gjør han et par repriser av gamle vitser, et partytriks han alltid har med seg. Når han forteller om den gangen han kjøpte WV Boble, kan store deler av publikum vitsen så godt at de brøler den sammen med ham. Sjelden vare. Fluffy mangler et lite knepp på de aller, aller største kanonene, de som får deg til å hikste av frekkheten, spissen, spydigheten eller hva det nå er. Men makan til hjertelig møte mellom han med mikrofonen og de uten kan jeg ikke huske å ha sett på veldig lenge.