«Karius og Baktus», med Rune Bjerga og Hans Petter Jørgensen, regi av Torfinn Nag, Stavangeren, 40 minutter
– Kan vi få is?
– Men i...her har dere nettopp sett det fremste av ornitologisk skremselspropaganda, så spør dere om is?
– Hva er ornint...ontrit...det du sa?
– Læren om hvordan man påfører andre smerte og store regninger ved å pirke og drille dem nådelaust i tanngarden. Eller er det fuglekikking? Odontologi eller ornitol...samma det. Sjukt er det i alle fall. Ingen har gjort mer for tannfolkehelsa enn Thorbjørn Egners mollstemte kortepos i fire akter. Vi voksne kjenner historien, men gjør dere det? Thomine med H?
– Ja, jeg har sett filmen og hørt sangene.
– Men dette var noko litt anna enn Ivo Caprinos 12 minutter med gamlistegnefilm?
– Mhm, dette var jo morsomt. Jaffal mye av det.
– Jasså? Grei ut, med egne ord.
– Jo, de sa mye tull og tøys og slo seg og sånt. Det var kjekt.
– De gjorde det. Litt slapstick var det, men ikke veldig mye. Det aller meste er verbale omveier rundt Egners originaltekst - som jo er ytterst lite festlig. Men omveiene var tidvis artige, eller hva, Tomine uten H?
– Det var morsomt da de ella og krangla om hvem som skulle være forteller. Sånne ting var løye.
– Enig. Noen av passasjene var riktig festlige. Og de måtte legge til en hel masse, for utgangspunktet er skralt i all sin klassiskhet. 12–13 minutter der to troll syter over sirupsmangel i tennene til Jens, så kommer tannlegen og så er det over.
– Jeg synes tannkosten og borret var litt...njaaa. Ikke så avansert.
– Så Lilli (8) har høyere krav?
– Nææ, men scenen var bare tre tenner. Den forandret seg aldri.
– Sant nok. Dette er, rent teknisk, enkle greier. To mann på scenen, en bak med tannkosten, noen kostymer og resten har de i kjeften.
– Det er litt stygt å si kjeften, pappa.
– Sorry Lykke.
– Det var litt løye i starten da Karius var Klatremus og Kasper og Sabeltann.
– Litt sånn måtte de nesten finne på, og en god del av det fungerte godt. Litt stillstand mot slutten, men det er også forståelig. Det sies at Egner, som nok hadde litt sadistisk ornitolog i seg...
– ...eller odontolog...
– ...eller odontolog i seg, egentlig ville sende Karius og Baktus i døden, men så i nåde til tanntrollene og lot dem ende på en flåte på det enorme havet? Uansett, jeg la merke til at folk lo der de skulle le. Det funka.
– Alle lo da de feis!
– Selvsagt. Fis er per definisjon morsomt. Det har Stortinget og EFTA-domstolen vedtatt. Et par steder var det litt humor reservert for de voksne, men ikke så veldig ofte. Min umiddelbare tanke er at denne relativt korte forestillingen passer best for dem som kanskje har noen løse tenner, men ikke har mistet noen. Hvem synes dere den passer for?
– Siste året i barnehagen er perfekt. Eller 4 år eller 6. Vi var kanskje litt for store?
– Kanskje det. 2.-4. klasse er i øvre sjiktet.
– Men for dem som er hakket yngre er dette fin underholdning. De får rope og skrike litt, se litt tull og tøys og le. Drevne i faget som de er har de masse variasjoner over repetisjoner. Det gjør tullballet lettere å henge med på. Du aner hva som kommer. Jeg vil imidlertid ha protokollført at det ikke gnistrer voldsomt av verken tekst eller framførelse. Timingen i slapsticken, for å ta et konkret eksempel, er i beste fall en G, kanskje en G minus. Jabnå er god, men ikke briljant. I frykt for å bli beskyldt for mobbing i kronikker i Dagbladet: Hva synes dere om de to kanaljene som spiller Karius og Baktus?
– Jeg synes de var morsomme, særlig Baktus med den rare dialekten. Hvorfor hadde ikke han andre dialekt?
– Han er fra Tjensvoll og så vel ikke helt vitsen. Jørgensen er bra på sånn vestlandsk misjonærbarndialekt med rulle-r. Ok, så til konklusjonen: På en skala fra 1 til 6, hvor havner vi?
– 4
– 4
– 5
− 4
– Da enes vi om 4. Gå og puss tennene deres, sånn som ornitologpropagandaen sier!