«Rålls te fjells», Stavangeren, med Sigrun Eriksen, Kristin Svensen, Elisabeth Berg, Torfinn Nag, Øyvind Angeltveit og Rudi B. Gundersen, regi: Pål Mangor Kvammen, 1 time, 50 minutter
Settingen er en hyttetur på Ådneram, og resten er et kaos. Bernard og kånå har hver sine elskere som dukker opp. Dette må skjules, og kamerater og elskere og elskerinner og kokker fra Byrkjedal og mennår og kåner må lyve og skule og skrøne alt etter hvem som er i nærheten. Kokka må være både elskerinne og niese og kokke, alt etter hvem det skal lyves for. Kameraten må være onkel, for å dekke over niesehistorien for kona, som han egentlig er elskeren til. Og sånn holder de på. Kaoset er poenget og der komikken skal være. Problemet er at det blir mye kaos og litt lite morsomt i litt for lange strekk. Litt som...vel, Viking.
Farsen er i og for seg komplett, absurd og like realistisk som en Viking-medalje. Her er forvirringen og forviklingene i aller høyeste grad. Her er den seksuelle under- og overtonen, ordspill og drikking, tant og fjas og et eskalerende tempo mot et tada!-klimaks. Helt på skjema. Noen fysiske sprell er også med, selv om det er i de cirka ørten tusen replikkene latteren ligger. Plotet og historien er fiffig og finurlig nok, selv om den punkterer mot slutten. Langs den litt for lange veien fram ligger det andre hunder begravet.
Tempoet er litt for lavt, replikkene kommer ikke kjapt nok og de sliter med å få de små og store klimaksene til å nå de store høydene. ”Rålls te fjells” er morsommere i teorien enn i praksis. Vi forstår at det er galimatias uten at vi nødvendigvis blir slitne i magemusklene. Noen repeterende slagord som ”Fyttigrisen” og ”Gu, gjør eg vei ei” fungerer bare sånn halvveis, litt som...vel, Viking. Noe er også slapt og ukonsentrert skuespill.
Her skal det nevnes at på premieren var det noen klynger i salen som virkelig lo godt. Vi skal ikke underslå det. Forestillingen er helt ok, og det finnes mange blant oss som vil ha en skoien kveld med disse någen har låge med någen-forviklingene.
Etter en runde i tenkeboksen kom undertegnede fram til at det som savnes er skuespillere som eier scenen, som tramper litt i gulvet og tar’an heilt ud. De er alle i nærheten her og der, men vi mangler en Henki Kolstadsk Ludvig Klinke-lignende autoritet. Kanskje så mye tekst får deler av scenepersonellet til å ha en halv fot på bremsen? Kanskje vil det komme seg når de er noe varmere i undertøyet? Vi kan jo håpe på bedre form etterhvert. Litt som...vel, Viking.
Det sagt: Mange kommer til å forlyste seg med dette tullballet, med forviklingene, de fjollete kommentarene og all ståheien. Det er blått til lyst og vill vest og hu hei hvor det går. Hvis du vet du liker farser, liker den koko settingen og blondiner, kokker og elskere og NM i bortforklaring, så er det en fair sjanse for at du liker ”Rålls te fjells”.
Denne komedien har sine fine farseøyeblikk. Torfinn Nag smeller opp noen aldeles megetsigende ansiktsuttrykk når forvirringen tar ham. Sigrun Eriksen har kanskje en underlig bjerkreimsdialekt, men hun er fornøyelig når hun soper inn penger som gissel i galskapen. Øyvind Angeltveit har sine kroppslige vodka-prega sprell. Særlig mot slutten av første akt, når de endelig har kommet opp i tempo, er det mulig å klaske seg på lårene. Ordrikdommen og noen av replikkene er også smått imponerende, men som latterbombe er det veldig mye lunte og litt lite smell. De fleste vil kunne sitte 1 time og 50 minutter (inkludert pause) med halvfull blære uten å være nevneverdig i faresonen for å blauda ud sede. Litt som med....vel, Viking.